Den store fascinasjonen min for fotball stammer fra den gang på 1960-tallet da Fatter’n tok med oss gutta på alle hjemmekampene til Vålerenga på Bislett. Alt handlet om hva bohemene Bruno og Henger’n Terje Hellerud skulle finne på, mens Leif Eriksen og de andre kjempet og sleit og vant duellene. De to var så tekniske at de aldri løp ett skritt for mye og stod pal og serverte lisse-pasninger og finter i øst og vest. Da var fotball underholdning, slik det aldri er blitt igjen. De var store forbilder og vi smågutta i Grorud IL trente masse på teknikk og det de gjorde på banen.
For oss virket det som Bruno og Henger’n i hver kamp serverte en bemerkning som vi spisset øra for å høre, og som vi sikkert kunne forstørre rundt i gatene og gjøre til Østkantens vandre-historier. Jeg har hørt dem gjengitt i mange varianter. Det er ikke så rart for et fullsatt Bislett bråket og lo.
For eksempel da Henger’n skulle legge en lang løpeball på vingen til Bruno, som ikke så ut til å ha lyst på å starte, og ropte noe sånt som at «Jeg veit du er der, Bruno!» Disse gutta var ikke bare fotball-kunstnere, men også munnrappe ord-kunstnere som kunne vekke de godlynte latterbrølene.
Siden den gangen har jeg alltid når jeg har spilt eller sett på fotball, håpet på å oppleve noe som kan minne om disse bohemene. Eleganse, teknikk, improvisasjon, humør, sjel og klubb-følelse. Underholdning og tilhørighet som får oss til å juble og elske fotball. Isteden har vi fått en fotball basert mer og mer på strenge spille-systemer, der kunstnerne skal stoppes mest mulig effektivt.
Klubb-følelsen er erstattet med marked, der mye handler om å bli solgt videre til en bedre klubb i innland eller utland for å tjene mer. Når vi trofaste publikum blir glad i en spiller og jubler over hans eller hennes suksess, betyr det dessverre ofte at spilleren kan bli hentet i neste vindu.
Da må det være lov å være litt nostalgisk. For Bruno som spilte 155 kamper på øverste nivå for Vålerenga, vil jeg tro det ikke var noe tema å gå til andre klubber. Det ville i hvert fall ikke stemt for oss publikum den gangen. Verden har forandret seg, men det har ikke minnene om Bruno. De kommer til å leve videre blant oss fotballgutta på Oslo Øst.
Tusen hjertelig takk for alle gode minner, gledesstunder og opplevelser.