Gjennom fotball, journalistikk og ikke minst felles tilstedeværelse i Asia, var jeg så heldig å bli nær venn med et menneske jeg satte utrolig pris på og hvis vennskap har fått stor betydning for meg!

Det føles helt uvirkelig når jeg nå sitter her og skriver disse linjer. Men dette er min personlige hyllest til en helt unik person.

Anders var den uredde som alltid tok parti med de svakeste i samfunnet. Han var en ekstremt inkluderende person og brydde seg aldri om folks bakgrunn, legning, hudfarge eller tro.

Anders vokste opp på Hellerud og kom først i offentlighetens lys da han var med å bygge opp supportergruppen Klanen i Vålerenga Fotball. Da det etter hvert ble elementer innad hvor blant annet rasisme florerte, tok han skikkelig grep og fikk renset opp i utysket og la grunnlaget for hele klubbens antirasme-arbeid spesielt og det norske fotballmiljøet generelt.

Det ble grunnmuren i formingen av Vålerengas verdigrunnlag hvor det skal være plass til alle.

Senere ble han daglig leder i klubben før han fikk tilbud om å jobbe i Norges Fotballforbund i 2000, hvor han tidlig ble spurt om han kunne tenke seg å lede forbundets barnefotballprosjekt Football for All in Vietnam (FFAV).

Han tok utfordringen, og etter hvert flyttet han dit permanent. Gjennom sitt arbeide, med base i Huế, arbeidet han utrettelig for å gi vietnamesiske barn tilgang til trygg, inkluderende og utviklende fotball.

Hans viktigste innsats, som egentlig bare Anders ville ha klart, var gjennom FFAV å benytte fotball kombinert med livsferdighetsopplæring som et sentralt virkemiddel for å endre lokalsamfunns  oppfatninger av kjønnsroller. Prosjektet som gir gutter og jenter like muligheter til å utøve sine rettigheter og ansvar – både på fotballbanen og gjennom livsferdighetsundervisning.

Det var ikke bare, bare å få dette til i Vietnam, hvor skeptiske myndigheter har en litt annen tankegang enn her i landet og jenter knapt var å se med en fotball. Men sakte, men sikkert jobbet han seg inn under huden hos de styrende makter som fikk stor sans for denne måten å tenke på.

Der kom Anders sin genuine urkraft for fullt til rette, og kombinert med hans omfattende erfaring fra Norge innen  breddefotball, profesjonell fotball og på forbundsnivå, ble FFAV en suksess.

Han så tidlig den unike kraften i fotballen som virkemiddel for viktige samfunnsendringer.

Football for All in Vietnam har også blitt høyt anerkjent internasjonalt, og har blant annet blitt tildelt flere prestisjetunge priser av det asiatiske fotballforbundet.

Gjennom sitt verv i nettopp Det asiatiske fotballforbundet/Asian Football Confederation (AFC) sitt breddefotballpanel (hvor han representerte Vietnam) bidro Anders også til utviklingen av AFC Grassroots Charter, samt utviklingen av breddefotball og livsmestring over hele Asia basert på de konkrete erfaringene og resultatene fra FFAV.

I 2011 fikk Anders besøk av NRK/Erik Thorstvedt i forbindelse med TV-aksjonen det året til inntekt for Norsk Folkehjelp, hvor Anders fortalte om hvordan FFAV blant annet jobbet med informasjon til barn om viktigheten av å melde fra hvis de oppdaget miner fra Vietnamkrigen og hva de da burde foreta seg.

I 2014 tok Anders imot kronprinsparet i Vietnam da de besøkte FFAV.

Selv ble undertegnede kjent med Anders for rundt 25 år siden, og vi utviklet et nært og godt vennskap.

Da han traff sin Ngoc i Vietnam og ville ha et norsk bryllup i tillegg til det tradisjonelle vietnamesiske, fikk jeg tilrettelagt seansen ved den norske ambassaden i Kuala Lumpur – byen som etter hvert ble vår egen møteplass. Siden det asiatiske fotballforbundet har sitt hovedkontor i den malaysiske hovedstaden, kom han ofte dit.

Etter endte møtedager satte han alltid av noen ekstra dager før han fløy tilbake til Vietnam. Dager vi benyttet til «gutteturer» hvor jeg hadde gleden av å ta ham med til noen av Malaysias kjente plasser, hvor vi ikke minst fikk tid til mange lange samtaler om alt mellom himmel og jord som førte til at jeg virkelig ble kjent med mennesket Anders Krystad.

Gutten med det barske utseende, men from som et lam og med et hjerte av gull. Da han døde satt hans kone Ngoc ved hans side – hun som aldri i verden ville gifte seg med en mann med tatoveringer og ring i øret. Men en kveld de satt sammen og Anders hørte en sang som minnet om hans far, begynte tårene å renne. Da glemte Ngoc både tatoveringer og ørering – dette var en mann som ikke var redd for å vise følelser og hennes hjerte smeltet.

Skjebnen ville ha det til at både faren og han selv måtte gi tapt for samme type kreft.

Anders fortalte meg utrolig mange historier fra det norske fotballmiljøet som ikke har nådd offentlighetens lys. Han stolte på meg og at jeg aldri ville skrive noe om det som journalist – og slik vil det forbli. Litt sånn, det som blir sagt i garderoben forblir i garderoben.

De gangene vi begge var tilbake i Norge samtidig ble det noen glass med pils. Sist gang  i desember 2024 hvor han fortalte meg fortrolig at det «var noe på gang».

Klemmen vi ga hverandre utenfor Jernbanetorget hvor han skulle ta bussen til Oslo havn for å ta båten hjem til moren på Nesodden (som døde i fjor) og jeg t-banen til Grorud ble vårt farvel øye til øye.

Ikke lenge etter gikk han ut offentlig og fortalte om kreftsykdommen og fortsatte å fortelle om sykdommen og behandlingen han gikk gjennom på sin Facebook-side. Selv holdt vi kontakt gjennom private meldinger.

Mine tanker går til hans familie i Vietnam og ikke minst hans barn og barnebarn i Norge/Tyskland. Det er godt å vite at de alle besøkte ham i Vietnam sist høst. Og ikke minst tenker jeg på alle de barna i Vietnam som gjennom ham har fått en lysere fremtid.

En mer ukjent side ved Anders er at han blant annet jobbet som lærer på Hasle skole, var medlem av Kringkastingsrådet og ikke minst jobbet i ulike internasjonale hjelpeorganisasjoner. Han var også støttehjelp for personer med særskilte utfordringer.

Innen fotball var det Vålerenga, Chelsea og Celtic – han hadde også skotske aner!

Anders fikk ofte tilbud om reise, opphold og billetter til EM og VM i fotball gjennom sitt virke i det asiatiske fotballforbundet. Han takket alltid høflig nei med beskjed om at det ville vise forskjell mellom ham og hans medarbeidere i Vietnam. De skulle behandles likt.

På toppen av Penang Hill i Malaysia, i en bortgjemt paviljong med servering som du må være ganske lokalt kjent for å kjenne til, satt Anders og tittet ned på et av innspillingsstedene til favorittfilmen «Indokina» med Catherine Deneuve. Derfra er det også praktfull utsikt over hele øya Penang – Østens Perle – i Malakkastredet.

Han satt med en gin and tonic i hånda og sa følgende:

«Er det ett sted i verden du skal nyte dette vidunderlige drikke, så er det her – kelner, jeg må pent be Dem om et glass til».

Det var Anders!

Jeg hadde håpet at vi en dag skulle få returnere dit sammen. Men neste gang jeg drar dit skal jeg ta en skål for en mann som for alltid har satt sine dype spor i meg. En mann med omtanke for alle og som utrolig mange vil savne nå som han har gått ut av tiden.

Hvil i fred, kompis.

Anders Krystad vil bli hedret med ett minutts stillhet når Vålerenga Ishockey møter Sparta på Jordal torsdag 8. januar.