Dette er Liastua fra fugleperspektiv. Seniorgutta i Høybråten og Stovner IL har vedlikeholdt, driftet og utviklet stedet og områdene rundt i årtier. I dag fremstår stedet som en perle for alle generasjoner.
Dette er Liastua fra fugleperspektiv. Seniorgutta i Høybråten og Stovner IL har vedlikeholdt, driftet og utviklet stedet og områdene rundt i årtier. I dag fremstår stedet som en perle for alle generasjoner. FOTO: Øystein Kielland

Brett opp ermene!

Første runde om bydelsreformen er «ferdig», der alle høringsinnspillene nå ligger på skrivebordene til byrådsleder Eirik Lae Solberg og helsebyråd Saliba Andreas Korkunc. Frykt ikke, dette skal ikke handle om reformen, men om hva vi har blitt minnet på de siste månedene.

Vi har skrevet mye om «Groruddals-familien», til og med i en egen avis før jul. Der er kanskje det største spørsmålet: Hva er spesielt med Groruddalen? Heldigvis kunne «familiemedlemmene» svare godt for seg, men det er alltid interessant å filosofere litt over akkurat dette.

Da passer det godt at Seniorgutta i Høybråten og Stovner IL viser vei. En gjeng med godt voksne karer som ikke står tilbake for noen, verken på idéstadiet eller i gjennomføringen. Sette i stand og drive Liastua, sånn at Stovner-folket skal ha et sted for søndagsturen. Bygge trapp opp den gamle hoppbakken, med innleide sherpaer så steinleggingen blir best mulig. Og nå skal det jommen bygges bolig der også.

Steintrappa opp med ordføreren

Det finnes mange gode ideer rundt omkring, men seniorgutta følger alltid opp prosjektene med god, gammeldags dugnadsånd. Det går ikke alltid unna i racerfart, men «slow and steady wins the race». Når den gjengen bestemmer seg for noe, så gjennomføres det. 

Og der er vi inne på noe som har definert Groruddalen hele veien. For enkelhets skyld kan vi stoppe tilbakeblikket da selve begrepet og drabantbyversjonen av dalen dukket opp i etterkrigstiden. Det var hundrevis, ja tusenvis, av gode ideer. Og det var gjennomføringskraft. Man slapp ikke taket etter å ha meldt inn behovet til korrekt offentlig eller kommunal etat. For all del, hvis OBOS eller Selvaag bidro med midler var det kjærkomment, men det viktigste var å brette opp ermene og få det gjort. 

Den samme innstillingen har preget Groruddalen helt fram til i dag, og er kanskje noe av det aller viktigste å beholde de neste tiårene. Naboer som går sammen om å få til ny lekeplass. Foreldre som slår seg ihop for å ordne instrumenter og lokaler for at barna kan spille i korps. Nyinnflyttede som drar i gang treninger hvis sporten ikke finnes akkurat her. 

Uten å dra flosklene for langt, så påpekes det stadig oftere at vi er mer sammenkoblet enn noen gang, men samtidig mindre knyttet sammen der det virkelig teller. Ta en tur opp til Liastua og se hva Seniorgutta får til, men legg også merke til stemningen i den mangslungne gjengen. Der har du Groruddalen.