Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Dagens ungdommer har vokst opp med 22. juli som en historisk hendelse. Den har formet livene deres uten at de har spesifikke minner knyttet til hendelsen. Når vi i dag minnes de 77 ofrene for terrorangrepet gjør vi det også for å sikre at ungdommene vet hva vi mistet. For det er ungdommer akkurat som dem som ble drept.
Det er lett å glemme at det var barn som var det største målet til terroristen den regnfulle fredagen, men flesteparten av ofrene var ungdommer mellom 15 og 18 år. Ungdommer som gikk på videregående skole og som var på sommerleir ble brutalt drept uten mulighet til å komme seg unna. En del klarte seg, men ikke alle.
I dag er det dem vi minnes.
Vi sender samtidig en ekstra tanke til dem som overlevde, men som er forandret for livet som følge av hendelsene. Det er både synlige og usynlige skader som har grodd seg til som arr. Alltid der, selv om de ikke alltid synes.
Etter hvert som årene har gått har utviklingen gått feil vei. Ekstremismen og hatet som førte til 22. juli har ikke blitt stanset.
Snarere ser det ut til at det bare har fått flere bein å stå på, godt hjulpet av at internett visker vekk alt av landegrenser. Og de mest sårbare finner hverandre. Den som begår massedrap eller forsøk på det er sjelden personen med det største nettverket og flest venner. Det er de ensomme ulvene. Fellesskapet de savner finner de i miljøer fylt med hat.
På denne markeringen av at det har gått 15 år siden vi mistet 77 mennesker til hat, ser vi tilbake på liv som ble avsluttet lenge før de skulle, kun fordi de var politisk engasjerte og mente noe annet enn det én mann gjorde.
En mann som valgte å ty til vold i stedet for debatt. En feig mann. Samtidig er det en påminnelse om at isolasjon og hat aldri er en god kombinasjon. Bruk denne markeringen og denne dagen som en god grunn til å ta de vanskelige samtalene. At du inviterer til å møtes kan være det lille som trengs for å unngå en ny 22. juli.