Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Frank Grønvold ble født inn i familien Grønvold første vinterdag i 1965 til stovnergutten Gunnar og lofotværingen Unni, som den yngste broren til Rune og Geir.
Familien bodde i Ammerudsletta borettslag, og bygde seg hytte på Flaskerudseter i Ringerike som ble ferdigstilt i 1971. Dette la grunnlaget for en brennende interesse for skiløping og håndverk.
Gjennom hele ungdomstida samlet han edelt metall i skisporet for Grorud IL og Oslo Skikrets, og det ble både gull, sølv og bronse i samlingen.
Etter flyttinga til Stovner tok det ikke lang tid før Frank møtte Elin Cathrine Hellum, og de ble raskt et par.
9. juli 1988 forlovet han seg, og 19. august året etter ble Elin og Frank gift.
Året etter ble sønnen Christian født, og i 1994 kom datteren Celine – og familien var komplett.
I denne perioden ble han også selvstendig næringsdrivende, og det fortsatte han med til siste slutt.
13 merker i Birkebeinerrennet ble det også.
I 2024 kom første og andre barnebarn – og i 2026 det foreløpig siste.
Christians tale til pappa
Benkene i Grorud kirke var fylt opp av folk som ønsket å ta en siste avskjed med Frank Grønvold. Bisettelsen ble ledet av prest Dina Willemse, med organist Marta Tsvettsikt og solist Magnus Wærness på det musikalske.
VERDIG AVSKJED: Groruddalen tok avskjed med Frank Grønvold i Grorud kirke, der prest Dina Willemse ledet bisettelsen. FOTO: Ørjan Brage
Sønnen Christian Grønvold sa noen følelsesladde minneord i kirken:
«Kjære pappa’n min,
Det var jo ikke sånn det skulle bli. Det var jo så mange planer – så mange ting vi skulle oppleve sammen framover. Slik ble det ikke.
Hvaler har alltid vært viktig for oss. Hver sommerferie pakket vi kassebilen full og vendte snuta mot sørligere breddegrader. Mamma, Celine og jeg tilbrakte hele skoleferien på hytta, mens du pendlet litt fram og tilbake. Men du tok deg alltid tid til ferie. Var vi egentlig noen andre steder enn på stranda? Du pakket opp leker, kjølebag og utstyr i trillebåra – og så var vi på Sandhella hele dagen. Mens vi lekte og bada rakte du stranda ren for søppel og rot – mer enn én lurte på om du jobbet som vaktmester der. Men nei – du var bare en ivrig far.
På søndager var vi på Lilloseter. Utallige ganger opp og ned med barnevogner, bæremeis og sutrete unger. Mange tror kanskje at det var selvskrevet at jeg skulle begynne med orientering og langrenn, men dette var noe jeg klarte å surre meg bort i på egenhånd. Men fra da av var du ikke vond å be.
Siden ble det mange løpe- og skiturer. Grorud IL avd. Langrenn besto i mange år av familien Grønvold og familien Myklebust. Treningsgruppa ble etter hvert bestående av løpere fra Grei, Årvoll og Linderud. Dette la noe av grunnlaget for det som senere skulle bli Lillomarka Skiklubb. Du stilte opp og var med på alt. Treningssamlinger, kretssamlinger. Du utgjorde en forskjell i smørerteamet og bidro til fellesskapet i Oslo Skikrets. Far og sønn på tur.
Høgfjell, Fanaråken på ski over breen, Store Storesmørstabbtinden, Kvittinden, Matmora, Higravstinden. Mang et fjell har vi besteget sammen. En gang var vi på Galdhøpiggen. Tilfeldighetene skulle ha det til at vi denne dagen skulle møte på Harald Rønneberg i steinura. Han var på vei ned, vi var på vei opp. Du klarte selvfølgelig ikke klappe igjen brødhølet og lot det ljome utover fjellheimen: «Driver du med ting du ikke kan nå, eller?!» Tenåringssønn holdt på å omkomme av forlegenhet. Harald var bare takknemlig for en liten pause i sin strevsel og slo av en liten prat. For sånn var du. Du fikk de fleste i tale på din nøkterne dumdristige måte, enten det var kjentfolk eller kjente folk. Du tok deg alltid tid til å prate med dem du møtte på din vei – ofte til frustrasjon fra sønn som måtte stå å vente i mellomtida.
Selvstendig næringsdrivende var du også i hele mitt liv. Malermester Frank Grønvold. Jeg benyttet meg av de mulighetene jeg fikk, og det ble noen arbeidsdager som maler på meg også, før jeg fikk meg fast jobb.
Jeg kommer aldri til å glemme den gangen jeg så deg male. For oss vanlig dødelige så pleier man jo å først bruke pensel imellom bordene før man bruker rulla. Det var ikke effektivt nok for deg. Du satte i gang med pensel i den ene hånda og rulle i den andre. Jeg blir nesten utslitt bare av tanken på å holde på sånn i 7-8 timer i strekk. Jeg tror faktisk du ikke evnet å jobbe ueffektivt.
Du var alt for meg, og vi gjorde så mye sammen. Som familie har vi alltid stått samlet, og nå hadde vi begynt på neste kapittel.
Du elsket å bli bestefar, og nå har du tre. At Finn, Emrik og Eline skal vokse opp uten deg er min største sorg. I fjor var du framme med raka igjen – klar for å rydde stranda for lek og moro slik du gjorde for oss. Du lyste alltid opp når vi møttes, og Finn var så glad i sin bestefar.
Dine sko er for store for oss å fylle, for du var unik. Fantastisk blid og positiv, utrolig løsningsorientert og med en utømmelig energi. I kamerarullen er det ikke så mange bilder av deg, for du satt aldri stille. Du er i bakgrunnen og holder på med ett-eller-annet, klipper gress eller annet forefallende – det var jo gjerne sånn at hvis du satte deg ned, så sovna du.
Jeg er sikker på at du var på ditt lykkeligste da hjertet sa stopp. Nå er det på tide å si adjø. Du var en utrolig far, et forbilde og en kjernekar. Jeg kommer til å elske deg for all tid.
Og når jeg stryker innover Lillomarka er jeg sikker på at man enda kan høre ekkoet av et siste «yihaw!». Takk for alt du var og alt du ga – Hvil i fred.»
Familien takker for alle som tok turen, og for alle blomsterkransene i kirken.