Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Alt som har skjedd siden dødsbudskapet kom forteller oss én ting fremfor alt annet. Kongen rørte ved svært mange av oss, på ulike måter. Noen gjennom idretten, noen gjennom kampen han og Sonja kjempet for kjærligheten, og veldig mange gjennom talen om nordmenn fra Slottsparken i 2016:
«Nordmenn er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske og rullestolbrukere. Noen har god selvtillit, mens andre sliter med å tro på at de er gode nok som de er. Nordmenn jobber i butikk, på sykehus, på oljeplattform. Nordmenn forsker og lærer bort. Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.»
Alle vi har pratet med som traff kong Harald gjennom årene som kronprins og monark, beskriver ham på samme måte: nysgjerrig, interessert i dem som person og utrolig dyktig til å få folk til å føle seg vel.
Norge hadde en usedvanlig hyggelig mann som ble konge. Og en konge som til nasjonens hell var en usedvanlig hyggelig mann.
Når vi i dag tar et siste farvel med folkekongen, samles folk for å følge begravelsen i kirker, på skoler og i kommunehus landet rundt. Da kan vi hente fram noe annet kongen sa om landet han håpet vi kunne være: «Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre. At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, fellesskap og raushet. At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk. At Norge er ett.»
Når dagens seremoni er over, og vi langsomt vender tilbake til hverdagen, er kanskje dette noe av det viktigste kong Harald etterlater seg. Et håp om et Norge og en Groruddalen der vi tar vare på hverandre, og der det er plass til oss alle.
Hvil i fred, kong Harald V.