Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Foreldrenes fortellinger om barnas situasjon er svært forskjellige. Noen av barna er periodevis mer på skolen, andre har vært borte fra klasserommet i årevis. Noen har fysiske plager, andre har diagnoser som ADHD, autisme eller angst, andre igjen har blitt mobbet. Og noen … klarer bare ikke å være på skolen, tilsynelatende uten at verken de selv eller noen rundt dem forstår hvorfor.
Økt skolefravær har blitt et alvorlig problem både i Norge og andre vestlige land. Undersøkelser anslår at 20 pst. av elevene på ungdomsskolen har et «bekymringsfullt høyt fravær» – avhengig av hvilken definisjon man bruker. Tallet øker hvert år, og trenden var tydelig allerede før pandemien. Men fortsatt mangler vi både statistikk, årsaksforståelse og nasjonale tiltaksplaner.
Når én av fem ungdommer sliter med å delta i fellesskolen, må vi se det som et samfunnsproblem – og lete etter både årsaker og løsninger på samfunnsnivå. Men den slags tar tid, og i mellomtiden er fraværskrisa i aller høyeste grad et individuelt problem for dem det gjelder. Mine samtaler bekrefter det flere rapporter understreker: Høyt skolefravær er ikke bare negativt for enkeltelevene. Det skaper også enorme bølger inn i familiene deres.
Illustrasjonsfoto
For mens historiene om «fraværsbarna» varierer, er det påfallende mange likhetstrekk å finne i foreldrenes beretninger. Alle jeg har snakket med uttrykker bekymring, frustrasjon og fortvilelse. De vet godt hvor viktig skolen er for læring, helse og sosial utvikling, og prøver alle tenkelige strategier for å hjelpe barnet å mestre – eller i det minste tåle – skolehverdagen. De motiverer, trøster, presser og tilrettelegger. Noen kjører barna til og fra skolen, andre tar med seg jobb-pc’en til ett av skolens grupperom mens barna har undervisning. De deltar i utallige møter – med skolen, helsesykepleiere, psykologer, familieteam og leger. De skriver søknader. De klager på vedtak når søknadene avslås.
De ber om hjelp til å fylle rollen som sine barns viktigste støttepersoner i en kritisk livsfase. Iblant får de små drypp av hjelp. Men altfor ofte møtes de med ferdigfabrikkerte, urealistiske og motstridende råd.
Skolene klarer ikke å følge psykologenes anbefalinger. NAV overprøver legens vurderinger. Barnets omsorgsbehov overstiger det foreldrene kan dekke ved siden av full jobb. Overbelastede instanser er mer opptatt av å skyve ansvaret vekk enn å tilby ekte hjelp.
På toppen av det hele blir foreldrene selv mistenkeliggjort, kritisert og overlatt til seg selv. Se bare hvordan kunnskapsministeren i forrige uke valgte å peke på «ettergivende foreldre» som en av fraværskrisas hovedårsaker: Et kroneksempel på giftig foreldreklandring, og et uforståelig og feilplassert spark mot en gruppe som allerede bærer tungt.
«Det er klart vi framsnakker skolen», forteller én mamma. «Men ett sted går grensa. Det kan umulig være riktig at vi skal avfeie hans mistrivsel og tvinge ham til å møte opp på et sted han hater å være, dag etter dag, i 10 år?»
Frøydis Strømme Jørve
«Jeg trodde vi var på samme lag», sukker en annen venninne fortvilet, etter at NAV har avslått forlengelsessøknaden om 20 pst. pleiepenger. Sønnen har en autismediagnose, og klarer å gå på skolen noen dager i uka, så lenge foreldrene tilrettelegger godt resten av døgnet. «At vi skulle samarbeide om å hjelpe ham å fullføre ungdomsskolen, slik han selv ønsker. Hvordan tror de jeg skal klare det samtidig som jeg jobber fullt?»
«Skolen anbefalte oss å ikke gjøre det altfor hyggelig å være hjemme», sier en tredje bekjent. «Så vi prøvde det – en stund. Men nå har han vært hjemme i over tre år. Da hender det faktisk at vi lager vafler til lunsj. Shoot me.»
Dette er bare noen eksempler på den knusende skvisen «fraværsforeldrene» står i. Mellom barnets behov, skolens forventninger, psykologenes anbefalinger, arbeidslivets krav, samfunnsnormer, økonomiske realiteter og hensyn til søsken og egen helse. Dette krysspresset er verken barnas eller foreldrenes feil. Men det skaper et enormt tilleggsstress for hele familien.
Resultatet? Rådvillhet. Sinne. Utmattelse. Dårlig samvittighet. Søvnløshet. Og skam.
Deretter: Sykmeldinger. Isolasjon. Psykisk uhelse.
Tror vi virkelig at stressa foreldre er en fordel for barn i en sårbar livssituasjon? Trenger vi mer forskning for å forstå at barn med høyt skolefravær kan ha godt av økt foreldrenærvær?
Til høsten starter visstnok Bydel Grorud opp samtalegrupper for foreldre til barn med høyt skolefravær, noe Grorud MDG lenge har etterspurt. Det er en viktig håndsrekning til en underprioritert gruppe, men det er langt fra nok, og det kan ikke være opp til den enkelte bydel å finne opp eller finansiere tiltak som gir disse familiene en mer bærekraftig hverdag.
Fraværskrisa er et kollektivt ansvar, og må ikke skyfles rundt mellom underfinansierte tjenester. Den krever at samarbeidet mellom offentlige instanser styrkes på tvers av byråkratiske og faglige skillelinjer. Og ikke minst: At politikere og hjelpeapparat blir bedre til å lytte til både barn og foreldre med tillit og respekt. Bare slik kan vi lære hvordan effektive tiltak bør innrettes.
Ja, dette vil koste. Men dyrt er det allerede — og enda dyrere vil det bli, om ikke utviklingen snart snus. Og inntil skolefraværskrisa løses på systemnivå, er dedikerte foreldre den mest verdifulle ressursen vi har. Ressurssløseri som dette har vi definitivt ikke råd til.
Frøydis Strømme Jørve, Ammerud
BU-representant, Grorud MDG