Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Som styreleder i et av Oslos største borettslag har jeg erfart en side av styrearbeidet som sjelden omtales. Når styret er nødt til å gripe inn overfor beboere som bryter vedtekter, husordensregler eller lovverk, kan reaksjonene bli sterke. I enkelte tilfeller utvikler det seg til langvarig sjikane og trakassering av enkeltpersoner i styret.
Det er lett å si at man må tåle kritikk når man har et verv. Det er jeg enig i. Saklig kritikk er en naturlig del av et demokrati, og styret skal tåle både spørsmål og uenighet.
Men det finnes en grense.
Når kritikk går over til personangrep, gjentatte beskyldninger, forfølgelse eller annen trakasserende atferd, handler det ikke lenger om demokrati. Da handler det om mennesker som opplever en belastning de aldri meldte seg frivillig til å bære.
I vårt tilfelle har situasjonen blitt så alvorlig at styret har sett seg nødt til å fremme krav om salg av en bolig. Samtidig har jeg selv opplevd en langvarig og belastende sjikane som til slutt ble anmeldt til politiet. Saken ble henlagt kort tid etter, med henvisning til kapasitet.
Jeg respekterer at politiet må prioritere sine ressurser. Likevel sitter jeg igjen med et spørsmål: Hva skal en styreleder gjøre når trakasseringen fortsetter, men terskelen for oppfølging er for høy?
Skal vi leie inn vektere?
Skal vi betale for sikkerhetstiltak av egen lomme?
Skal vi bare akseptere å føle oss utrygge?
Eller skal vi slutte å engasjere oss?
For det er kanskje den største utfordringen. Hvis mennesker som opplever slike belastninger velger å trekke seg fra styreverv, hvem skal da ta ansvaret for fellesskapet?
Vi trenger en offentlig debatt om rettsvernet til styremedlemmer og styreledere. I Norge er det tusenvis av mennesker som på frivillig basis bidrar til å forvalte store verdier og ivareta bomiljøet for hundretusenvis av beboere. Når disse utsettes for alvorlig trakassering, må samfunnet kunne tilby mer enn et skuldertrekk og en henleggelse.
Ingen forventer særbehandling.
Men vi forventer at personer som utfører viktige verv for fellesskapet skal kunne gjøre jobben uten frykt, uten trakassering og uten å måtte se seg over skulderen på vei hjem.
Det burde være et rimelig krav i et rettssamfunn.
Jon Tommy Kojen,
styreleder Ravnkollen borettslag