Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Ordfører Anne Lindboe svarte at ingen barn er haram. Det tror jeg de fleste muslimer er enige i. Ingen mennesker er det. Men jeg mener det er viktig at dette også sies høyt av en muslimsk forelder.
Jeg er muslim, bor i Groruddalen og er far til to jenter og en liten gutt. Jeg vet ikke hvilke vurderinger som lå bak foreldrenes avslag. Men hendelsen fikk meg til å tenke på hvordan vi som muslimske foreldre begrunner reglene vi setter for barna våre. Noen regler handler om praktiske hensyn og våre egne vurderinger av hva som er trygt. Andre begrunner vi med religion. Det siste krever særlig varsomhet.
Debatten har siden handlet om svømmeundervisning. Men verken skolen eller myndighetene kan bestemme hvem barna besøker på fritiden. Det må vi foreldre ta ansvar for.
Det er fristende å si at slike holdninger ikke tilhører islam, men det ville vært for enkelt. I islamsk tradisjon har det vært strenge regler for kontakt mellom kjønnene. Likevel er dette menneskelige fortolkninger, og det er ulike syn innenfor tradisjonen.
I 2007 fikk professor Khaled Abou El Fadl Universitetet i Oslos menneskerettighetspris, blant annet for sitt forsvar av kvinners rettigheter mot religiøst begrunnede krenkelser. I boken Speaking in God’s Name beskriver han fem etiske forutsetninger for legitim religiøs autoritet. Disse er ærlighet, grundighet, helhetlig vurdering, rimelighet og tilbakeholdenhet.
Dette med å være tilbakeholden har jeg tatt til meg. Det er forskjell på å tro at noe er Guds vilje og å slå fast at det er det. Jeg tenker at disse fem forutsetningene også kan være nyttige når vi bruker religionen til å ta valg som påvirker barna våre.
Når en jente ikke får besøke venninnen sin fordi det bor gutter i huset, bør vi spørre hva vi egentlig beskytter henne mot.
Som foreldre bør vi følge med på hvor barna våre er og hvem de er sammen med. Når datteren min blir invitert hjem til noen, vil jeg gjerne vite hvem foreldrene er, og jeg vil gjerne bli kjent med dem. Min holdning er at foreldrene vil det beste for sine barn.
Om noen år er sønnen min en større gutt i et hjem med søstre. Jeg vil ikke at døtrene mine skal få høre at venninner ikke kan komme hjem til oss på grunn av ham. Jeg vil heller ikke at han skal lære at jenter må beskyttes mot ham.
Når jeg begrunner en regel med religion, skylder jeg barna mine mer enn å si «slik er det bare» eller «det er haram».
Jeg må være villig til å undersøke om jeg har forstått religionen min rett. For meg er det en del av det å ta troen min på alvor. Det innebærer også å erkjenne at jeg kan ta feil.
Til jenta vil jeg si dette igjen. Du er ikke haram. Det er heller ikke brødrene dine eller venninnen som ikke fikk komme på besøk. Dere er barn som ønsker å være sammen med vennene deres. Det er ingenting galt med det.
Bishar Ali,
trebarnsfar i Groruddalen