Prisen for å bry seg

Dette føyer seg inn i rekken av saker om trusler, hets og trakassering. BU-leder Rashid Nawaz på Stovner som får folk i hagen hver gang det er Pride-markering. Høyre-politiker Arina Aamir som lever med politibeskyttelse. Fellesnevneren er at engasjementet i lokalsamfunnet får en uventet personlig kostnad.

Har det blitt sånn at noen forventer at de som påtar seg et verv må tåle nesten hva som helst?

Når styreledere forteller om styremedlemmer som trekker seg på grunn av gufne hendelser, så bør varsellampene lyse.

Hvis man påtar seg et frivillig verv, enten det er som lokalpolitiker, styreleder eller fotballtrener, så bør man være pliktoppfyllende og engasjert. Det kan ikke være sånn at vi må legge til «hardhudet» og «tåler en masse kjeft» på lista. Folk i styreverv og lignende må kunne gjøre jobben sin uten å se seg over skuldra når de går hjem, eller få hjertet i halsen når telefonen ringer.

Konsekvensen hvis man ikke tar det på alvor er at mennesker som ønsker å engasjere seg og ønsker å jobbe for å skape et enda bedre fellesskap, rett og slett vegrer seg for å ta denne typen verv. Det er ikke bare enkeltpersonene det går utover, vi vil alle tape på dette.

Disse menneskene er på mange måter demokratiets førstelinje. De tar vare på fellesskapet vårt i Groruddalen. Mange avgjørelser vil skape uenighet og misnøye, men da må den kritikken også leveres på en ordentlig måte. Harde diskusjoner kan være en del av rollen. Styreledere skal tåle å bli motsagt. De skal tåle frustrerte e-poster, kritiske spørsmål på generalforsamlingen og uenighet om beslutninger. Det er en del av oppgaven. Men ingen skal måtte tåle trusler eller trakassering fordi de gjør en frivillig jobb.

Hvis prisen for å bry seg er hets, trakassering eller frykt, da ender vi faktisk med et regnestykke lokalsamfunnene i Groruddalen ikke har råd til.