Overskriften er riktignok god, og den understreker et av kirkens oppdrag: En omsorg i bønn og praksis for alle som lider. I det siste avsnittet, skriver han dessuten: «La oss … ikke rangere menneskelig lidelse», men jeg opplever at det går galt når han vil omsette de fine prinsippene på dagens virkelighet.
Bakgrunnen for Hovdes kritikk er at vi i Grorud kirke – i likhet med 660 andre kirker i hele landet, blant dem flere i Groruddalen – lot kirkeklokkene ringe i protest mot lidelsen som rammer mennesker på Gazastripen.
Da kirker over hele landet ringte med kirkeklokker, tente prest Tone Marie Falch lys i lysgloben i Grorud kirke iført «palestinaskjerf».
Slik jeg leser ham, mener Hovde at et «palestinaskjerf» signaliserer støtte til Hamas. Han viser til et bilde i avisa, der prestekollega Tone Marie Falch var ikledd en slik keffiyeh, mens hun tente et lys ved globen. Hovde hevder at «palestinaskjerfet er et politisk symbol, ofte brukt av Hamas-krigere, sjeldnere av sivile». Men jeg må få korrigere ham. En keffiyeh er et tradisjonelt hodeplagg i Midtøsten som i hovedsak er brukt nettopp av sivile, folk som bønder og beduiner. Jeg kan gi ham rett i at plagget, i løpet av Israels krigføring i Gaza, i økende grad har fått en bruk i den vestlige verden som uttrykk for solidaritet med palestinerne, men skjerfet har aldri vært brukt i særlig grad av radikale islamister eller som et symbol til støtte for islamisme.
Dermed går det galt også når Hovde viser til en sms-dialog med meg, der han spurte om bruken av plagget i kirken tilsier at vi «klemtet for Hamas». Jeg svarte ham at «å ringe for palestinske mennesker i dyp nød, ikke er ‘å ringe for Hamas’». Hans kritikk av Grorud menighet er som avskrift av israelsk propaganda: At den som støtter palestinerne, automatisk støtter Hamas.
Hovde hevder i avisa at Israel fører en «forsvarskrig» mot Hamas, og han sammenligner Israel med Ukraina. Etter et trettitalls reiser til Midtøsten de siste tiårene, er jeg blitt godt kjent med Israels voldelige okkupasjon av de palestinske områdene. Jeg leser krigen i Gaza slik Den norske kirke leser den, og slik FN og en rekke menneskerettighets- og solidaritetsorganisasjoner leser den, der proporsjonaliteten i Israels «forsvarskrig» for lengst har sprengt folkerettens og humanitetens grenser. I sommer publiserte israelske menneskerettighetsorganisasjoner den rystende rapporten «Our Genocide», der jødiske israelere – ikke uten omkostninger – viser at landets krig i Gaza må regnes som et folkemord, og ikke en forsvarskrig.
Hovde skriver at vi som kirke og menighet signaliserer «at Gaza betyr mer enn alt annet». Ja, kanskje det, akkurat nå, fordi Israel krenker de folkerettslige grensene på en måte som har fått alle moralske varsellamper til å blinke rødt. Men i kirka ber vi for alle lidende, i uke etter uke, i år etter år, i tillegg til at vi søker konkrete handlinger.
I bønnen i Grorud kirke ble det for øvrig ikke bare bedt for mennesker i Gaza. Bønnen tok for seg lidende i både Palestina og Israel, nettopp fordi menneskeverdet er ukrenkelig for absolutt alle.
Hovde sidestiller i sitt innlegg antisionisme med antisemittisme. Han skriver «at antisemittiske og antisionistiske holdninger lever … i Norge. Vi må være på vakt mot dem». Her vil jeg si: Nei, Hovde, her snakker vi om to motsetninger. Jeg håper vi kan føre en felles kamp mot jødehatet i antisemittismen, men antisionisme er noe helt annet. Det er en betimelig kamp nettopp mot rasisme. Sionismen har hatt ulike uttrykk i årenes løp, men den rådende sionismen i Israel i dag representerer en form for rasisme. Både Amnesty, Human Rights Watch og israelske B’Tselem har dokumentert hvordan Israel i dag er å regne som et apartheidregime. Å anerkjenne sionismen er en – trolig utilsiktet – støtte til et system der palestinere i lovverk og all praksis behandles som annenrangs mennesker.
I Den norske kirke har vi et godt samarbeid med den palestinske lutherske kirke, Evangelical Lutheran Church in Jordan and The Holy Land (ELCJHL), som holder til på Vestbredden, Øst-Jerusalem og blant flyktninger i Jordans hovedstad Amman. I Grorud menighet er vi glad for å ha etablert et vennskapssamarbeid med en av denne kirkens menigheter. Sammen med Bøler menighet har vi inngått et likeverdig partnerskap med menigheten i Betlehem, byen der Jesus ble født. Dette vil vi markere denne høsten, og ikke minst når det nærmer seg jul.
Ikke all vår oppmerksomhet rettes mot uretten i Palestina. I Grorud har vi også har et misjonsprosjekt i Nepal, og vi vil – i likhet med Hovde – være opptatt av forbønn og omsorg for alle som lider, over hele verden så vel som her hjemme. Men klokkeringingen i Grorud kirke var nødvendig. Med klokkene ville vi bidra med det lille vi kan i et nødrop for et ukrenkelig menneskeverd for alle mennesker, og som vi denne gangen løftet spesielt opp for Gaza.
Tor Øystein Vaaland, soknepresten i Grorud menighet, svarer Bjørn Håkon Hovda.
Tor Øystein Vaaland, sokneprest i Grorud