Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Tor var Grorud-gutt. Han ble født i 1958 og vokste opp i Sagstuveien sammen med foreldrene Reidun Ringstad Pedersen og Harald Brinch Pedersen, og søsteren Unni.
Familien hadde sterke røtter i området. Faren Harald, en «lokalhøvding», var for mange en kjent skikkelse på Grorud, med et stort engasjement for lokalmiljøet og lokalhistorien, blant annet gjennom Groruddalen Historielag.
Tor vokste opp med mye familie rundt seg, da faren Harald bygde hus i Sagstuveien med sin bror Anders og hans kone Reidun. Dette førte til at Tor fikk et nært forhold til fettere, kusiner og tremenninger gjennom oppveksten.
Vinteren ble brukt i Teppabakken og på ski, og nærheten til Lillomarka ga muligheter han benyttet seg av gjennom hele livet. Langrennsgleden forlot ham aldri.
Et annet viktig sted var Tromøya utenfor Arendal, hvor familien bygget hytte tidlig på 1960-tallet og hadde røtter fra tidligere generasjoner. Somrene ble fylt med familie, venner og sjøliv. Som ung dro Tor gjerne ned med gitaren og nøye innspilte kassetter på slep. Flere av vennskapene fra denne tiden var like nære da han var 68 som da han var 17.
Musikken var en av de store konstantene i Tors liv. Det begynte med kornett i Grorud skolekorps. Senere tok gitaren over. På Foss videregående fordypet han seg i klassisk gitar og utviklet seg til en svært dyktig gitarist. Samtidig traff den britiske rocken på 1970-tallet ham med full kraft. Led Zeppelin og Pink Floyd sto høyt i kurs, godt hjulpet av søsteren Unni som var en viktig kilde til ny musikk.
Interessen stoppet aldri ved én sjanger eller generasjon. Klassisk musikk, Bowie, new wave og rock kunne alle finne veien til platespilleren. Det var også gjennom musikken han møtte Catrin, vår mor, under en demonstrasjon natt til 1. mai 1979. De spilte sammen i musikkgruppen Schizo, giftet seg i 1988 og forble gode venner også etter at ekteskapet tok slutt.
Daniel ble født i 1987 og Mathias i 1990. Musikkinteressen ble videreført til neste generasjon. Tor lærte begge sønnene å spille gitar og introduserte dem for både klassisk musikk og rock. Det var typisk Tor. Når han ble opptatt av noe, ville han forstå det, og når han fant noe interessant, ville han dele det. Den nysgjerrigheten strakte seg langt utover musikken. Tor utdannet seg innen IT og fikk en lang karriere som IT-konsulent, hvor han var høyt verdsatt av kolleger og arbeidsgivere.
Han var glad i bøker, filosofi og særlig fysikk. Han var også et aktivt menneske. Skiene fulgte ham hele livet, og kjærligheten til sjøen utviklet seg gjennom seiling, windsurfing og kiting. Det er likevel ikke først og fremst alle interessene som går igjen når mennesker forteller om Tor. Det er måten han var på.
Tor var et usedvanlig tålmodig og åpent menneske. Han hadde en ro som gjorde at mennesker trivdes rundt ham. Han trengte ikke å fylle rommet, men ga plass til dem som var der.
På Hellerudtoppen, hvor han bodde store deler av sitt voksne liv, var døren alltid åpen. Gjennom årene gikk familie, sønnenes venner og Tors egne venner inn og ut. På innsiden var det musikk, bøker, ski, surfebrett, gode samtaler. Det viktigste var at det var rom for å komme som man var. Tor sa ikke alltid så veldig mye. Omsorgen viste seg først og fremst i det han gjorde. Han stilte opp i tykt og tynt. For oss som sønner ga det en grunnleggende trygghet, en visshet om at det alltid fantes en trygg havn hos pappa.
De siste årene fikk vi heldigvis mye tid sammen. Vi reiste, gikk turer, spiste middager og delte fortsatt musikk. Tor hadde også akkurat fått vite at han skulle bli bestefar, noe han gledet seg stort til.
23. juli fikk han en alvorlig hjerneblødning mens han var på sjøen ved Tromøya. Han fikk rask hjelp og ble fraktet til sykehuset i Arendal. Fire dager senere døde han med sine nærmeste rundt seg.
På Tromøya fant vi etterpå hans godt brukte eksemplar av Carlo Rovellis’ «Seven Brief Lessons on Physics». Det passet Tor godt. Han var fascinert av universet og av at selv noe så selvfølgelig som tiden viser seg å være langt mer underlig når man ser nærmere på den.
Noen måneder tidligere hadde vi snakket om døden. Tor visste ikke hva som ventet, sa han, men han hadde akseptert at døden var en del av livet. At den skulle komme allerede nå, var det ingen av oss som var forberedt på.
Tor etterlater seg familie og venner fra Grorud, Tromøya, musikken, arbeidslivet og livet ellers. Mennesker som opplevde at døren hans var åpen. Og to sønner som lærte at kjærlighet ikke alltid trenger å bli uttrykt gjennom ord, men kan vises ved å stille opp for hverandre, være nysgjerrig på andre og gi dem rom til å være seg selv. Ut av tiden, men aldri ut av våre liv.
Takk for alt, pappa.
Daniel og Mathias Pedersen
FAR OG SØNNER: Tor Pedersen på et privat bilde sammen med sine sønner. Det er de som har skrevet minneordet.