Torun Torbo:- Med vakkert fløytespill og polarhistorie fra Høybråten til Kina

I løpet av drøye to tiår har Torun etablert seg som Norges antakelig mest aktive og etterspurte utøver på historiske tverrfløyter. Men mellom slagene fikk hun tid til en prat og en kaffekopp med Akers Avis Groruddalen i heimen på Høybråten – bare en time før hun skulle ut på neste konsertoppdrag.

Det banker imidlertid på døra, og inn kommer mannen som har spredt sine musikalske gener over til nye Torbo-generasjoner – Høybråtens store lokalhistoriker, Rolf E. Torbo. Men han er kun innom et øyeblikks tid for å levere et par saker før han forsvinner igjen.

STAKK INNOM: Torun bor vegg i vegg med foreldrene på Høybråten. Pappa Rolf E. Torbo stakk hodet inn i løpet av intervjuet vi hadde med henne. FOTO: Rolf E. Wulff

I skolekorpset

– Jeg har nok fått musikk gjennom blodet fra min korpsmusiserende fader, smiler Torun.
Broren Bjørn har også korpserfaring, mens sønnen Torbjørn satser på Heavy metal og bruker mye tid på Stovner Rockefabrikk. Datteren Runa studerer for øyeblikket kontrabass/jazzbass.

– Hele familien bodde på Otta fra 1971 til 1986 siden pappa jobbet der i den perioden. Jeg ble født i 1974 og var bare syv år gammel da jeg fikk bli med i skolekorpset. Jeg var egentlig for ung, men jeg ville bare bli med. Jeg fikk prøve meg, og siden jeg var så liten ble jeg tildelt det minste instrumentet – en pikkolofløyte. Beskjeden var imidlertid klar – hvis jeg spilte bedre enn de andre skulle jeg få begynne i korpset. Jeg utkonkurrerte dem alle, humrer Torun.

– Heldigvis var jeg tidlig ute med det meste og kunne lese allerede da jeg var tre og et halvt år gammel, legger hun til.

TORUN TORBO: Foto: Privat

Et lykketreff

Høstferie og vinterferie ble tilbrakt i bestemors hus på Høybråten. Men på Otta hadde skolen feriene på andre tidspunkter enn Oslo.
– De to ukene gikk jeg faktisk på Høybråten skole. Jeg ville heller være på skole enn å ha ferie, og det fikk jeg lov til. Det førte også til musikktimer med musikklærer Kjell Eriksen – Høybråtens egen jazzlegende. Det var helt topp. Ingen var så inspirerende og morsom som Kjell, minnes Torun.

På egen hånd

I 1986 gikk ferden til Lillestrøm, også det grunnet farens jobb.
– Et lykketreff, for der traff jeg Svein Greni, en stor person i musikkmiljøet på Romerike som har hjulpet frem mange gode fløytister. Jeg gikk i timer hos ham på Skedsmo kommunale musikkskole. På Lillestrøm videregående skole fikk Ørnulf Gulbrandsen stor betydning for meg. Han er «gudfaren» til alle de beste fløytistene i Norge. Jeg gikk ikke på skolens musikklinje, jeg ville ta «vanlig skolegang», men han inspirerte meg til å studere fløyte og lese teori på egen hånd. Fløytespill er en spesielt disiplinkrevende ting. Men jeg var ambisiøs og bestemte meg for at jeg bare skulle bli fløytist i tillegg til å fullføre skolen på best mulig måte, sier Torun.

– Jeg er litt av en nerd (en person som er spesielt interessert i et relativt smalt område). Jeg ser på meg selv som sosialt klomsete men faglig sterk, humrer hun.

HISTORISK PLASS: På Oslo Ladegård samarbeider Torun med cembalist Gunnhild Tønder med serien «Barokke onsdager». Foto: Privat

«Fløyteveien» var allerede staket ut. Det førte til en bachelor i moderne fløytespilling ved Norges Musikkhøgskole.

– Men samtidig oppdaget jeg barokkmusikkens gleder, eller rettere sagt skjønnheten i det lavmælte, blant annet med trefløyter. Det måtte jeg faktisk holde skjult for hovedinstrumentlæreren min fordi han mente at det ville påvirke teknikken min.

Varme radiostemme

Med barokkmusikkens oppdagelse innombords, gikk ferden videre til Haag, Nederland hvor hun tok spesialstudier på barokkfløyte.
– Jeg måtte ut av landet. I Norge er det ikke noe barokkfløytenivå å snakke om. Det var lite inspirerende. I Nederland er det motsatt. Der er det hard kamp om å bli best.
I Brussel, Belgia ble det spesialstudier i barokk/klassisk/romantisk fløyte. Hun har også et solistdiplom i historiske tverrfløyter.
– I tillegg tok jeg universitetsutdannelse innen fransk og irsk – og så havnet jeg i NRK, ler Torun.

PÅ HJEMMEBANE: Etter å ha vokst opp på Otta og senere bodd i Lillestrøm, flyttet Torun Torbo til bestemorens hus på Høybråten, hvor hun blant annet bor vegg i vegg med sin far Rolf E. Torbo som er Høybråtens store lokalhistoriker. Her foran Høybråten kirke FOTO: Rolf E. Wulff

Der har hun frem til nå jobbet som radiojournalist i kombinasjon med fløytistkarrieren. Blant annet som programvert i NRK Klassisk (tidligere NRK alltid klassisk). I tillegg har hun laget radiodokumentarer som hun har høstet stor anerkjennelse for. I en årrekke har hun blitt berømmet for sin gode fortellerstil og varme radiostemme.
– I 2011 vant jeg den internasjonale radioprisen Prix Italia. Det er på en måte VM i radio. Den er jeg ganske stolt av, slår Torun fast.

Nye opplevelser

– I produksjonsserien «Fløytefortellinger» kombinerer jeg arbeidet som fløytist med dramatiserte tekster for å dra publikum med inn i nye opplevelser. «Tonen i isen» er en av tre slike pr. i dag – og det var den jeg vant Prix Italia med. De to andre er «Den tyske Sappho» om en kvinnelig dikter i opplysningstidens Berlin: hvordan hun diktet seg ut av fattigdom, helt til Berlins intellektuelle krets og selve prøysserkongens hoff, forteller Torun.

Litt senere kom fløytefortellingen «Sorgenfri», om Frederik den store av Preussen: Om unggutten som egentlig bare ville spille fløyte, men som ble tyrannisert av en halvgal far. Og da gutten ble voksen bygde han slottet Sans Souci (Sorgenfri), der han kunne dyrke musikken med likesinnede (han spilte tverrfløyte og komponerte hundre sonater for fløyte, i tillegg til fire symfonier).

FINT SAMSPILL: Torun Torbo har med seg Vegard Lund, en av Norges mest etablerte luttenister, når hun reiser rundt med fløyteforestillingen «Tonen i isen». Foto: Privat

Ga trøst

Tilbake til «Tonen i isen». Torun reiser fremdeles rundt med denne fortellingen i ord og toner – og det er nettopp den hun skal fremføre i Grorudhuset etter intervjuet med lokalavisen, sammen med Vegard Lund, en av Norges mest etablerte luttenister. Det er fortellingen om oppdageren Willem Barentsz som i 1596 prøvde å finne en snarvei over kloden for å handle med Kina. På Novaja Semlja satte båten seg fast, og de måtte trosse sult, skjørbuk, kulde og isbjørn – men en fløyte av tre ga trøst i vinternatten.

HYGGELIG KONSERT: Torun Torbo og Vegard Lund har fremført «Toner i isen» på blant annet Grorudhuset. FOTO: Rolf E. Wulff

I restene etter hytta ble det 300 år senere funnet en fløyte. Historien om den står beskrevet i dagboka til Gerrit de Veer som overlevde dramaet i isødet. Barentsz var imidertid blant dem som døde.

– Min fløytehistorie er bygget på disse dagboknotatene. I tillegg har jeg fått laget en tro kopi av fløyta (som ligger i Rijksmuseum Amsterdam) som jeg spiller på gjennom forestillingen. I februar skal vi til Svalbard og fremføre forestillingen. Svalbard som Barentsz oppdaget (øyene Bjørnøya og Spitsbergen) før det gikk galt videre på ferden for å nå Kina, sier Torun.

Willem Barentsz’ død. Historiemaleri av Christiaan Julius Lodewyck Portman fra 1836. Foto: Wikipedia

Fast pikkolospiller

Dit kom aldri den store oppdageren, men tidligere i år inntok Torunn Kina med konserter i både Beijing og Shanghai som solofløytist sammen med Concerto Copenhagen. Det har også blitt flere opptredener ved Den Kongelige Opera i København. Hun er også fast pikkolospiller i senklassiske verk i Helsinki Baroque Orchestra – så det blir ofte turer til Finland for å spille.
– I år hadde vi også konsert i Concertgebouw i Amsterdam, sier Torun.

ET SIDESPRANG: Under fremførelsen av operaen Genoveva sammen med Helsinki Baroque Orchestra i Finland fikk Torun Torbo en ekstraoppgave med å traktere denne gongongen. Men hun er fast pikkolospiller i orkesteret. Foto: Privat

LANG REISE: Tidligere i år spilte Torun Torbo sammen med Concerto Copenhagen i National Centre for the Performing Arts i Beijing, Kina. Foto: Privat

Digger polarhistorie