Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Jeg blir så rørt når jeg ser hvordan mange av ungdommene våre behandler familiene sine, foreldrene sine, besteforeldrene sine og eldre mennesker de har en relasjon til. Måten de viser omsorg på, hvordan de stiller opp, hvordan de snakker til dem, og hvordan de viser respekt og kjærlighet.
Men det som rører meg minst like mye, er når jeg ser hvordan de behandler mennesker de ikke har noen relasjon til. Mennesker de ikke kjenner, og som de egentlig ikke har noen forpliktelse til å hjelpe. Likevel stiller de opp. De tilbyr hjelp, viser omtanke, tar seg tid og møter andre med respekt og varme. De ser mennesker som kanskje trenger en hjelpende hånd, uten å tenke på hva de selv får igjen for det.
Og det er noe utrolig fint ved det. For ekte medmenneskelighet handler ikke bare om å ta vare på dem vi er glad i. Det handler også om hvordan vi møter mennesker vi ikke kjenner. Om vi velger å se dem, bry oss om dem og gjøre noe når vi har muligheten.
Og vet dere hva? Jeg mener helt oppriktig at vi voksne har utrolig mye å lære av ungdommene våre.
Vi er ofte så opptatt av å lære dem om respekt, ansvar, verdier og hvordan de skal oppføre seg. Vi forteller dem hvordan de skal være gode medmennesker, og hvordan de skal vise omsorg for andre. Men kanskje burde vi noen ganger stoppe opp og spørre oss selv: Er vi like flinke til å praktisere alt det vi prøver å lære dem?
For når jeg ser ungdom som stiller opp for familien sin, viser respekt for eldre mennesker og hjelper noen de ikke engang kjenner, da ser jeg verdier som ikke bare skal læres bort, men som vi alle bør la oss inspirere av.
Vi har mye å lære av måten de viser omsorg på. Av hvordan de stiller opp uten å forvente noe tilbake. Av hvordan de kan vise respekt gjennom små handlinger, og av hvordan de minner oss på at det å være et godt menneske ikke trenger å være så komplisert.
Noen ganger handler det bare om å se et annet menneske. Å spørre om noen trenger hjelp. Å ta seg tid. Å vise respekt. Å være der når noen trenger det.
Det er så lett for oss voksne å tro at det alltid er vi som skal lære bort, fordi vi har mer livserfaring. Men livserfaring betyr ikke at vi alltid vet best. Noen ganger trenger vi å være stille, observere og lære av dem som kommer etter oss.
Ungdommene våre trenger ikke bare voksne som lærer dem hvordan de skal være. De trenger også voksne som er villige til å lære av dem.
Vi må bli flinkere til å se ungdommene våre. Ikke bare korrigere dem, men også anerkjenne dem. Ikke bare snakke om utfordringene, men også løfte fram alt det positive de bidrar med. Vi må fortelle dem når de gjør noe bra, når de viser omsorg, og når de er med på å gjøre hverdagen litt bedre for et annet menneske.
For ungdommene våre er ikke bare fremtiden. De er en viktig del av samfunnet vårt her og nå. De bidrar, de bryr seg, de bygger relasjoner og de viser oss gjennom handlinger hva fellesskap og medmenneskelighet faktisk betyr.
Til alle de fantastiske ungdommene der ute: Fortsett å være dere selv. Fortsett å ta vare på familiene deres, vise omsorg for de eldre, hjelpe mennesker dere møter på veien og behandle andre med respekt og kjærlighet.
Vit at det dere gjør, betyr noe. Også de små handlingene, som dere kanskje ikke tenker så mye over selv, kan bety enormt mye for et annet menneske.
Og til oss voksne vil jeg si dette: La oss bli flinkere til å løfte ungdommene våre fram. La oss møte dem med tillit, respekt og anerkjennelse. Og la oss aldri bli så opptatt av å lære dem hvordan verden fungerer, at vi glemmer at de også har mye å lære oss.
For kanskje er noe av det viktigste vi kan gjøre som voksne, ikke bare å forme ungdommene som skal ta over etter oss, men å la oss forme av alt det fine de allerede viser oss.
Og det synes jeg vi skal være både takknemlige for og stolte av.