Alna rådhus.
Alna rådhus. FOTO: Roger Pihl

Men rådhus ska’rem ha!

Jeg har en fortid i næringslivet, og har jobbet med alt fra Norges minste bedrifter til noen av de aller største. En ting jeg har forundret meg over er at mange mangler evnen til å lære av andres erfaringer. De fleste tror at den tabben som har skjedd hos andre, aldri vil skje hos dem. Jeg tenker på det bedrifter har en tendens til å gjøre når det går bra: De bygger nytt administrasjonsbygg. Ikke fabrikk, eller hva det er de tjener pengene sine på. Tanken på å forbedre eller utvide fabrikken, den som er hjertet i bedriften og sørger for at blodet pumpes rundt og legemet er friskt, er fraværende. Nye kontorer skal det være, selv om kontorene i realiteten mest er en utgiftspost, og når tallene skifter fra svart til rødt, er det fabrikken som er problemet. Ikke administrasjonsbygningen. Da begynner tiltakene for å kutte kostnader eller effektivisere fabrikken og produksjonsflyten, mens kontoristene sitter trygt og varmt på kontorene sine og tvinner tommeltotter. Og dermed er den negative spiralen i gang.

Jeg får en intens déjà vu-følelse når jeg ser og leser om de nye bydelsrådhusene som popper opp, for eksempel i Alna, og som skal romme utallige byråkrater, bygninger i fineste glass og med atrium og jeg vet ikke hva. Her er det noen som har glemt fabrikken, tenker jeg når jeg ser slike hus. De har flashy møterom, kantine og parkeringsplasser og alt annet de kan ønske seg, mens barnehager og skoler må klare seg med brakker i tiår.