Jeg har vært fascinert av amerikanske presidenter siden jeg hørte John F. Kennedys tale til Kongressens kamre 25. mai 1961. Jeg var drøyt seks år gammel og kunne bare enkelte ord på engelsk, men nyhetssendingene i radioen forklarte hva Kennedy hadde sagt. «Jeg mener denne nasjonen bør forplikte seg til – før tiåret er omme – å landsette et menneske på Månen og returnere det trygt til Jorden.»
Sånt gjorde inntrykk på en sjuåring som ukentlig slukte historiene til Carl Barks, og særlig de der Donald og Onkel Skrue av ulike årsaker dro på måneferder eller enda lenger ut i solsystemet. «Himmeløya» var en av favorittfortellingene, der den ellers så hardbarkede kapitalisten myknet opp og reddet en hel befolkning fra et traurig liv på en karrig astroide der måkeegg var eneste mat og over til en nærliggende oase. Det er først de siste par tiårene vi har fått demonstrert at kapitalister ikke er slik, og særlig ikke når de samtidig er amerikanske presidenter.
Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram