Skal vi like gjerne droppe nullvisjonen?

Ved utgangen av august nådde vi tjueto drepte motorsyklister ifølge Trygg Trafikk, og 81 trafikanter til sammen. For hver drepte får vi dessuten 6 hardt skadde. Etter å ha reist rundt på Østlandet og besøkt forskjellige bygde-tun denne sommeren, har det gått opp for meg hvorfor vi aldri kommer til å nå nullvisjonen. 

Den verste motorsyklisten jeg traff i sommer, passerte meg på riksvei 22. Familien eier en liten hytte ved bredden av Øyeren, så jeg kjører denne strekningen ganske ofte. Åkrene er en drøyt halvannen kilometer lang slette. Underveis ligger en rundkjøring der veien deles og hvor jeg kan velge om jeg skal til venstre eller til høyre, og dermed legge meg i venstre eller høyre felt. Jeg skulle til venstre, så jeg sjekket speilet og konstaterte at den kilometerlange sletta bak meg var tom for kjøretøyer. Deretter skrudde jeg på blinklyset og skulle til å legge meg over i venstre felt, da jeg hørte et brøl og en motorsykkel feide forbi, i noe som må ha vært over 300 kilometer i timen. Den beveget seg fortere enn noe annet jeg har sett bevege seg på landjorda.

Jeg har googlet litt, og funnet ut at jo fortere en sykkel går, desto større status har den. Suzuki Hayabusa skal være legendarisk, oppkalt en japansk vandrefalk som er verdens raskeste fugl. Japanske produsenter har i nyere tid blitt enige om å bremse hysteriet, og sperrer derfor syklene på 299. Det er fort, det også, spør du meg. Men du kan kjøpe motor-sykkel over disk der speedometernåla enkelt passerer 300. I juni i år raste en sånn forbi laserkontrollen på Dovre i mer enn 320. Lasermålingen glipper nemlig taket når hastigheten er høyere enn 320, og jeg tror kanskje det var motorsyklisten fra Dovre som blåste forbi meg like utenfor Lillestrøm.

Min personlige rekord er 265 kilometer i timen, men det var under kontrollert banekjøring på Rudskogen med løpsledelse og radiokontakt, og der vi kjørte etter hverandre i god avstand og uten møtende trafikk. Hastigheten oppnådde jeg på rettstrekka, og selv om den er like bred som rullebanen på Gardermoen, ble den tynn som en blåmerket sti i den hastigheten. Det var sjukt, rett og slett, og viste godt hva tunnelsyn er. Men én ting er å kjøre så fort på lukket bane, noe ganske annet er det på offentlig vei.

Derfor tror jeg vi aldri kommer til å nå nullvisjonen, fordi det blir født en ny fartsglad og risikovillig villmann hver uke, som på et eller annet tidspunkt kommer til å kjøre seg i hjel. Hver kveld, når trafikken har lagt seg på E6, kan du høre brølet fra motorsykler som freser fra Brynshøgda oppover mot Furuset, med turtallet øverst i det røde feltet. En sleng på styret eller en liten hindring i veibanen er alt som skal til før ulykken er et faktum. Langs den før nevnte riksvei 22 har det de siste fire årene vært to dødsulykker. Begge har skjedd på rette og oversiktlige strekninger der høy fart har vært årsaken, så hva kan vi gjøre for å få ned ulykkestallet?

Jeg kom i prat med en ameri-kaner en gang, han lurte på om Norge var det landet der vi varsler om radarkontroll på forhånd? Jeg måtte innrømme at det stemte, men unnlot å nevne at også Sverige varsler om radarboksene. Han ristet på hodet, og syntes så synd på meg at han betalte ølen min. Jeg har tenkt på hoderistingen hans etterpå, og du trenger ikke dra lenger enn til Vålerengtunnelen for å se bremselysene lyse opp tunnelen som om den er en julegate, rett før radarboksen. Øyentjenerne fornekter seg aldri, men hvorfor skal de fortelles hvor og når de skal bremse?

Strengt tatt begynner dagens radarboksteknologi å bli utdatert. Det er ikke noe i veien for at de kan flyttes rundt på i stedet for å stå på faste plasser, og de kan koples opp mot nettet fra hvor som helst. Samtidig kan motorsyklene bli utstyrt med den samme bombrikken bilistene kjører rundt med, og dermed være identifiserbare. Kan det kreves inn bompenger, kan det leses av hastighet også. Med radarbokser som blir plassert på uventete steder, kan det være vi får luket bort noen av verstingene mens de ennå er i live.

Fremskrittspartiet vil naturligvis stritte imot med armer og bein, for der i gården ønsker de heller bedre og bredere veier med høyere fartsgrenser over hele landet. Dessverre viser det seg, for eksempel ved én av de to dødsulykkene på riksvei 22 jeg nevnte, at firefelts vei med høy fartsgrense og midtdeler ikke er til hinder for at motorsyklister kjører seg i hjel. Bombrikke med AutoPASS-avtale for motorsyklistene kan dessuten bidra til å finansiere veiene, for det er naturlig at de blir med på spleiselaget, de også. Og særlig når de krever å få kjøre i kollektivfeltet.

Ulempen med mobile radarbokser er selvfølgelig at mange motorsyklister ikke vil se poenget med at de må holde fartsgrensene, fordi det er akseptert å ligge minst 15 over. Står det 50, betyr det 65. Står det 80, betyr det 95. Skal de måtte slutte med det, og måtte oppføre seg som en hvilken som helst annen trafikant? Skal de måtte underlegge seg de samme trafikklovene som oss andre? Ja, jeg er redd for det. Det vil ikke bli populært, det vil ikke det, men alternativet er å forby motorsykler.

Jeg tror som sagt ikke noe på en nullvisjon hva motorsyklister angår. Så lenge vi tillater motorsykler, vil vi få dødsulykker – uansett hvordan vi snur og vender på det. Spørsmålet er om vi snarere bør ha en femten-visjon, eller tjue-visjon så lenge vi lar kamikazepilotene frese rundt på selvmordsmaskiner? Kanskje vi må godta at femten drepte motorsyklister hvert år er akseptabelt? Eller tjue? At det er sånt vi bare må regne med? Det er naturligvis trist for de pårørende, men ansvaret for galimatiaset ligger verken på dem eller samfunnet. Ansvaret hviler på den enkelte motorsyklist.

Et annet forslag er at alle, særlig gutter, i tillegg til glattkjøring og mørkekjøring, må ha høyhastighetskurs på løpsbane, der de under kyndig veiledning får lære hva høy fart er. Kanskje det skal stå et vrak der fra en dødsulykke, hvor de kan gjennomgå hva som skjedde i kollisjonsøyeblikket og hvor sjanseløs bilisten eller motorsyklisten var? Det er som salige Bjørn Sands skikkelse Stutum sa: Det er ikke farten som dreper, det er bråstoppen.

I disse dager driver Statens vegvesen med nedsettelse av fartsgrenser langs noen av de mest trafikkerte riksveiene i osloområdet, fra 80 til 70. 

Å sette ned farten vil bedre trafikksikkerheten, og vanligvis regnes 70 som grensen for hvilken hastighet du kan overleve i en ulykke. Det kan gå bra i 70, men du blir drept i 80. Ideen om litt lavere fart er derfor god, men det er ikke på langt nær alle som er enige. Mange bilister hevder at lavere fart er farligere, fordi da vil noen kjøre enda saktere og være årsak til at villmenn foretar dumdristige forbikjøringer for å komme et par sekunder tidligere fram. Kommentarfeltene i sosiale medier kokte og fartsfantomene la ikke fingrene imellom da forslaget ble kjent. Norge er et molboland. Statens vegvesen er lavpannede idioter. Politikerne skjønner ingenting, niks og nada. Det gjøres bare for å kreve inn flere fartsbøter. Skal vi liksom lunte av gårde i 70 nå? Da vil folk bare kjøre i 50! 70 vil gi flere dødsulykker! 

Jovisst, tenker jeg. Det er jo opplagt at sjansen for ulykker går ned jo fortere du kjører, for jo fortere du kjører, jo kortere tid er du på veien, og jo kortere tid du er på veien, desto kortere tid har du på å komme ut for en ulykke. Fri fart er derfor svaret.

Derfor tror jeg ikke vi klarer å nå nullvisjonen på bilfronten heller. Det er for mange som ikke skjønner sammenhengen. Spørsmålet er hvor mange drepte vi skal akseptere så lenge sertifikat er en rettighet i Norge?