Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Da Erling Fidjestøl fra Robust/Kirkens Bymisjon inviterte til frokostmøte på Stovner, var det denne gangen NAV som sto på agendaen.
Gjesten var Maren Rise Nøstdal, som begynte ved NAV Stovner i juli i fjor. Før det jobbet hun blant annet åtte år i Fredrikstad.
At hun skulle inn i NAV, visste hun tidlig.
– Jeg har en mor som også er sosionom, sånn som meg. Jeg skjønte at når jeg skulle jobbe med sårbare grupper, kom jeg til å møte mennesker som i en eller annen grad hadde en relasjon til NAV.
I dag har hun jobbet rundt ti år i etaten.
Følger opp 22 personer
På Stovner jobber Nøstdal med kvalifiseringsprogrammet, KVP. Det er rettet mot personer som står langt unna arbeidslivet av andre årsaker enn først og fremst helse.
Det kan blant annet handle om svake norskkunnskaper, lite utdanning eller arbeidserfaring og utfordringer knyttet til familiesituasjonen. Hun møter også unge, særlig gutter, som sliter med å komme inn i arbeidslivet.
Nøstdal følger opp rundt 22 personer. Det gir mulighet til å gå tettere inn i livet til den enkelte.
– For å komme deg til jobb er det så mye mer. Det kan være en lang reise før, og det kan være en lang reise etterpå. Det å få jobben er det lette.
Hun trekker fram én forskjell mellom Fredrikstad og Stovner.
– Det eneste jeg merker med Stovner, er at de unge sliter mer med kriminalitet og rus.
SAMLET FRA NAV STOVNER: Maren Rise Nøstdal (i midten) sammen med kollegaer fra NAV Stovner etter frokostmøtet, der Nøstdal fortalte om jobben som veileder og møtene med mennesker som står utenfor arbeidslivet.
– Du får ikke lov til å tenke på jobb
Under frokostmøtet fortalte Nøstdal om en kvinne fra Ukraina som hun følger opp. Kvinnen hadde utdannet seg til helsesekretær og ønsket sterkt å komme seg i jobb.
Samtidig hadde hun mye å håndtere privat og stilte svært høye krav til seg selv.
– Hun sa til meg at for hvert sekund hun ikke er i jobb, eller prøver å søke en jobb, så er det noen andre som får jobben før henne.
Et jobbsøkerkurs gjennom NAV fungerte ikke slik kvinnen hadde håpet. Hun opplevde i stedet at det tappet henne for energi.
Da hun ba Nøstdal om en samtale, la de sammen en ny plan. To dager den neste uka skulle brukes i skogen. De andre dagene skulle hun oppsøke arbeidsgivere og spørre om jobb eller praksis.
– Når du er i skogen, får du ikke lov til å tenke på jobb.
Nøstdal mener at det noen ganger er nødvendig å bremse selv mennesker som er svært motiverte.
– Jeg tror oppriktig at jobb kan være medisin. Du skal ikke sitte og vente til du blir frisk. Men det kommer helt an på hva slags jobb det er og hva slags arbeidsgiver det er. Hvis du bare rusher av gårde, så er ikke det noe godt.
Senere samme kveld fikk Nøstdal en melding fra kvinnen. Hun fortalte at hun følte seg bedre og var lettet etter samtalen.
– Når hun får høre fra et annet menneske, og kanskje spesielt fra NAV, at «vet du hva, du skal få lov til å ta vare på deg selv», så senker skuldrene seg.
Forstår frustrasjonen
Nøstdal ble også utfordret på NAVs dårlige omdømme. Selv mener at hun det til dels er ufortjent, men hun forstår godt hvorfor enkelte opplever møtet med systemet som vanskelig.
– Det er et annet menneske som bestemmer så mye over deg. Det er nok veldig vanskelig for mange mennesker, og det hadde jeg ikke likt selv heller.
Hun understreker samtidig at de ansatte må forholde seg til lover, regler og rammer de ikke selv bestemmer.
– Det er ikke sånn at vi som jobber på NAV ikke blir frustrert av NAV, vi også. For det gjør vi. Vi kan også bli frustrert av systemet.
Men Nøstdal mener også at den som får hjelp fra NAV må ta en aktiv rolle.
– Det er fortsatt deg og ditt liv. Det er grunnen til at vi er veiledere. Vi hjelper deg på veien. Men du må gå.
Etter ti år i NAV opplever hun selv at hun har blitt tryggere og mer direkte i møtet med mennesker. Samtidig mener hun at den tette oppfølgingen hun kan gi gjennom KVP har stor verdi.
– Jo tettere du kan være på folk, jo bedre blir det for både oss som er ansatte, for dem som får den hjelpen og for samfunnet. Men det er dyrt, så derfor gjør man det ikke.
Mot slutten spurte Fidjestøl hva moren hennes ville satt mest pris på dersom hun kunne fulgt datteren gjennom en arbeidsdag.
– Måten jeg møter folk på.
Hvordan hun selv vil beskrive den?
– Nestekjærlighet.