8. mars: Motet som kvinnekampen krever

Tamima, en ung kvinne som hadde hele livet foran seg, ble offer for rasistisk og islamfiendtlig drap på jobb for barnevernet i Oslo. Hun har blitt et symbol på et navn som rommer mot, verdighet og retten til å leve fritt som kvinne og norsk muslim. Den angår oss alle. Jeg oppfordrer menn, kvinner og organisasjoner i Groruddalen og i hele Oslo til å delta på 8. mars-markeringen og vise at kvinnesolidaritet ikke stopper der komfortsonen begynner.

Å vise solidaritet med kvinner betyr å stå opp også når det er ubehagelig. Kvinnekampen har aldri vært behagelig.

I Norge fikk kvinner gradvis tilgang til arbeid gjennom 1900-tallet. Med retten til lønnsarbeid kom økonomisk selvstendighet, frihet fra tvang og muligheten til å forme eget liv. Kvinners inntog i arbeidslivet var ikke bare en økonomisk reform, det var en demokratisk revolusjon.

Derfor er det et alvorlig paradoks når vi i dag oppfordrer kvinner med innvandrerbakgrunn til å delta i arbeidslivet, samtidig som familier frykter for døtrenes trygghet i offentligheten. Frykten er ikke grunnløs. Kvinner med minoritetsbakgrunn opplever trakassering, rasisme, hat og i verste fall vold – på vei til jobb, på arbeidsplassen og i det offentlige rom. Dette er ikke bagateller. Det er en realitet.

Skal kvinner skremmes vekk fra samfunnsdeltakelse?

Kvinnekampen handler ikke bare om sosial kontroll. Den handler også om maktmisbruk, patriarkalske strukturer og menn som bruker makt over kvinner. Dette skjer i hjemmet, i arbeidslivet og i politikken. Patriarkatet finnes i alle samfunn, alle kulturer og alle maktstrukturer.

Samtidig ser vi hvordan fascistiske og høyreekstreme miljøer forsøker å bruke muslimske kvinner med hijab som symbol på undertrykkelse for å fremme sin egen agenda. Dette handler ikke om reell kvinnefrigjøring. Det handler om å definere vestlig frihet som overlegen og fremstille andre kulturer som mindreverdige. Mens religiøse ekstremister bruker plagget til å kue kvinners frihet. Det er ikke frigjøring når kvinners kropper brukes som politiske virkemidler.

Kvinnekampen må føres både hjemme og globalt.

Vi må stå opp for kvinner i Norge – og vise solidaritet med kvinner i Afghanistan og Iran som risikerer livet for frihet. Med kvinner i USA som kjemper for retten til abort. Med kvinner i Palestina, Ukraina, Sudan og Kongo, hvor voldtekt brukes som krigsvåpen.

Da bør vi spørre: Hva kan vi gjøre for å stoppe at kvinner utsettes for hat, diskriminering, vold og drap?

Svaret er ikke stillhet.

Svaret er fellesskap.

Å stå opp for rettferdighet kan være ubehagelig. Det kan skape motstand. Likevel er det nødvendig. Solidaritet betyr å si fra – også når det koster noe.

8. mars handler ikke om én kamp. Den handler om alle kampene. Om retten til trygghet, arbeid, selvbestemmelsesrett og verdighet.

Tamima er ikke bare et navn. Det er et krav.

Bli med 8. mars. Vis mot. Vis solidaritet. Vis at kvinnekampen angår oss alle.

Attia Mirza-Mehmood,
Alna SV, bystyrerepresentant