Den siste tiden har det vært mye engasjement knyttet til etablering av private tiltak i boligområder, blant annet barnevernsinstitusjoner. Jeg forstår at mange har spørsmål og bekymringer. Samtidig er det viktig å være tydelig: Slike etableringer reguleres av Plan- og bygningsetaten, og faller utenfor bydelens myndighetsområde. Det er de som vurderer om tiltakene krever tillatelse eller ikke.
Bydel Stovner har i lang tid jobbet målrettet for å skape trygge og gode oppvekstmiljøer. Vi satser tungt på forebyggende arbeid, fritidstilbud og tjenester for barn og unge – uavhengig av bakgrunn eller livssituasjon. Vi ønsker å legge til rette for at alle som flytter til bydelen, inkludert barn i sårbare livssituasjoner, skal møtes med trygghet, støtte og muligheter.
Vi samarbeider tett med både politi og forebyggende tjenester, og har etablert flere faste samarbeidsfora nettopp for å styrke tryggheten i nærmiljøet. Det arbeidet fortsetter med fullt alvor og stort engasjement.
Men jeg vil også bruke anledningen til å rette oppmerksomheten mot noe annet – nemlig hvordan vi snakker om sårbare mennesker i vårt lokalsamfunn.
Måten enkelte uttrykker seg på i denne debatten er bekymringsverdig. Når vi omtaler barn og unge som allerede har hatt en vanskelig start på livet, har vi et ekstra stort ansvar for å bruke ord som bygger opp, ikke river ned.
Ord betyr noe. De former holdninger. Og de sender signaler til både dem det snakkes om – og dem som hører på. Som lokalsamfunn må vi kunne stille spørsmål, uttrykke bekymring og kreve informasjon – men det må skje med omtanke, respekt og menneskelighet.
Det handler om hvilket lokalsamfunn vi vil være. Jeg vil være med å bygge et Stovner hvor alle barn og unge – uansett livssituasjon – får en sjanse til å lykkes, bli inkludert og oppleve trygghet.
Vi får det ikke til alene. Men vi får det til sammen.