For en del er det sikkert et irritasjonsmoment at store tomter brukes til industri, med alt det medfører. Trafikk fra store lastebiler og forurensning fra produksjon har vært til irritasjon for naboer. Samtidig er det noe unikt med at denne typen næring har fått lov til å fortsette å eksistere. De er en del av vår felles historie, en bit av kulturen til de som den gang da bygde Groruddalen.
Det er ingen regel at industrien skal bli værende innenfor hovedstadens grenser. Tross alt er det mye mer plass om du bare drar til Nittedal, som blant annet Ringnes har gjort. Likevel sier det noe om rausheten og aksepten innad i Groruddalen at disse viktige bærebjelkene har blitt værende.
I dag er det flere store og kjent aktører som holder til i industriområdene rundt Alnabruterminalen. De er store arbeidsplasser og en viktig grunn til at vi så og si alltid kommer til velfylte varehyller i butikken. Industrien må ligge ett eller annet sted, så hvorfor ikke i Groruddalen? Spesielt i en tid der også industrien går gjennom store grep for å bli mer miljøvennlig og mindre innskrenkende, og dermed en litt enklere nabo å ha med å gjøre.
Størst gevinst får selvsagt de av oss som jobber på disse arbeidsplassene. Det finnes garantert de som kan spasere til og fra jobb, plukke opp ungene fra barnehagen og tusle innom butikken uten at det tar mer tid enn t-baneturen til Stortinget for kontorjobberne i naboleiligheten. Skulle de ha jobbet lengre unna kunne det fort ha krevd bilkjøring. Det hadde neppe vært populært det heller.
Så vi må verne om industrien. Både for historiens del og for menneskene. Samtidig som industrien må gjøre sitt for å være den beste naboen de kan være, enten naboen jobber på fabrikken eller ei.