DET ER VELDIG BEKLAGELIG at foreldrene er blitt den store, tause majoriteten som både er usynlige og ikke hørbare i rusdebatten. Foreldre tenker forebygging: Hvordan kan vi lage et oppvekstmiljø som gjør at barna våre unngår problemer? Foreldre tenker tidlig innsats: Hvor kan jeg få hjelp hvis jeg oppdager at en ungdom som jeg bryr meg om, sliter med et eller annet?
Det er på dette nivået, i det forebyggende arbeidet, vi kan hindre russkader i stor skala. All annen innsats blir bare spørsmål om å komme for sent, så tidlig som mulig. Derfor svarer ikke den foreslåtte rusreformen på behovene som vi i Groruddalen har, slik jeg opplever det etter å ha vært pappa her i 25 år. Utfordringen nå blir å hindre at en reform, uansett hvilken form den måtte få, ikke skader det gode forebyggende arbeidet som drives her. Men aller helst; bidra til å styrke det, slik som i et forslag til en forebyggings- og behandlingsreform som Senterpartiet har lagt fram for Stortinget.
JEG VET IKKE HVA FORELDRE flest her på Oslo øst tenker om rusreformen. Har aldri snakket med noen om dette. Det er antakelig et fjernt tema for de aller fleste. Men jeg tror jeg har brukbar oversikt over hva foreldre tenker om oppvekstmiljøet. Når man er idrettsleder, er man ikke bare pappa til egne unger. Man blir bonuspappa eller -mamma til en haug med unger.
I mitt tilfelle kanskje 500-600 unge fra seks til 18 år. Deres oppvekst avhenger blant annet av at jeg gjør en god jobb som idrettsleder og bonuspappa. Man kan bli skjelven av mindre. Men det er også energigivende å vite at man kan gjøre en forskjell for mange.
NÅR MAN ER PAPPA ELLER mamma til egne barn eller bonusbarn, blir man ofte litt nærsynt. Og har lov å være det. Derfor er ikke juridiske spissfindigheter i en rusreform viktig. Det overordnede spørsmål for en forelder her hos oss tror jeg er – etter å ha deltatt i og overhørt utallige samtaler voksne imellom: Hvordan har mitt barn det? Hvordan kan jeg sørge for at min lille pode skal komme seg trygt gjennom barne- og ungdomsårene uten å ta alvorlig skade på kropp og sjel.?Alt annet blir underordnet.
Når jeg snakker til forsamlinger av foreldre, tar jeg ofte utgangspunkt i det afrikanske ordtaket «det trengs en hel landsby for å oppdra et barn». Det er ikke nok at vi er kjempegode foreldre på hjemmebane. Før eller senere skal barnet ut av døra hjemme på egenhånd, ut i det offentlige rom. Da er jeg som pappa avhengig av at det finnes et miljø der ute med voksne som bryr seg. Vi trenger alle en landsby som fungerer.
I VÅRT OMRÅDE HER PÅ Haugerud og Trosterud har vi en slik landsby. Men på langt nær en god nok landsby. Vi må ha flere som bryr seg. Vi må ha flere trygge og utviklende fritidstilbud. Vi må ha mer varierte fritidstilbud; selv en fotballidiot som meg ser verdien av andre idretter, sang, dans, teater, friluftsliv. Og vi trenger et godt hjelpeapparat som kan stille opp for foreldre og/eller unge når man trenger det som mest. Som foreldre kan vi bidra med å gi hjelp. Men vi må også ha mulighet for å få hjelp av fellesskapet.
Å hjelpe barn, enten det er egne eller andres, trygt gjennom oppveksten og sikre dem en trygg plattform for et langt voksenliv er en krevende øvelse. Det finnes få fasiter å støtte seg til, og de fleste av oss får bare en eller veldig få sjanser. Men helt på bar bakke trenger vi ikke starte, enten det er som foreldre eller politikere som skal lage oppvekstpolitikk.
En slik veileder er «International standards on drug use prevention» som FNs narkotikakontor i Wien har laget. Den skal gi veiledning om hva som virker best i forebygging av ikke bare rusproblemer, men sosiale problemer i vid forstand. Heldigvis er verktøykassa rikholdig, og noe av det som peker seg ut som spesielt viktig og effektivt, er good parenting.
«Godt foreldreskap» på litt høytidelig norsk: Foreldre spiller en helt avgjørende rolle for barns utvikling, allerede fra svangerskapet og helt til de siste tenårene. Surprise, surprise? Nei, absolutt ikke, men en veldig nyttig påminnelse. Ikke minst til politikere.
ET ANNET NYTTIG REDSKAP er begrepene «risikofaktorer» og «beskyttelsesfaktorer» som den israelske sosiologen Antonovsky lanserte. Noen faktorer i oppvekstmiljøet øker faren for at unge utvikler problemer som rusavhengighet, psykiske problemer, mobbing, røyking og fyll, ekskludering, diskriminering osv. Men det finnes også en rekke faktorer som gjør det mindre sannsynlig at problemer oppstår. Da blir strategien klar: Hvordan redusere risikofaktorene og forsterke beskyttelsesfaktorene? Dette kan påvirkes gjennom politikk og med innsats fra offentlige instanser og frivillig sektor.
På Island har man gjort denne teorien om til et nasjonalt program som har gitt oppsiktsvekkende resultater i form av reduserte ungdomsproblemer. Man har definert hva som er risiko- og beskyttelsesfaktorer, satt inn tiltak som påvirker disse og følger regelmessig opp med ungdomsundersøkelser for å sjekke om det går rett vei.
Her i vårt område har vi en «Islands-modell» i mindre skala gjennom «SaLTo-programmet»; en samordnet innsats for å forebygge rus- og kriminalitetsproblemer. Mange gode hjelpere følger med på ungdomssituasjonen og setter inn støttende tiltak der det trengs. I det stille og til dels usynlig, men veldig viktig og effektivt. Noe vi må bygge ut og gjøre mer av!
HVA VIL JEG SÅ ØNSKE MEG av en rusreform som pappa i Groruddalen? Økte ressurser til forebyggende ungdomsarbeid, særlig det som drives gjennom skolene. Tiltak som løfter fram foreldrenes rolle og styrker vår kompetanse som oppdragere. Omformulering av lovverket slik at man ikke straffer folk med avhengighetsproblemer. Flere typer hjelpetiltak som politi, barnevern, skoler og bydeler kan bruke for å holde ungdom unna strafferegisteret. Flere ungdomsjobber og tiltak for å hindre frafall fra videregående. Blant annet.
Med andre ord; en rusreform med større ambisjoner og med flere målgrupper, samt mer målrettede tiltak mot de ulike målgruppene. Her i dalen er vi forskjellige, og det må tiltakene ta høyde for.