Fastlegeordningen må styrkes, men vi må også tørre å tenke nytt

Fastlegeordningen, slik vi kjenner den, har vært en bærebjelke i norsk helsetjeneste i over 20 år. Likevel er det ingen tvil om at ordningen i dag sliter. Vi mangler fastleger, mange slutter på grunn av høy arbeidsbelastning, og stadig flere pasienter står uten lege. Kommunene sliter med rekrutteringen, og vi ser allerede at mange pasienter får dårligere oppfølging. Dette er ikke en krise som har oppstått fordi noen ønsker å endre finansieringsmodellen, det er en krise som har bygget seg opp over tid, mens politikken har stått stille.

Det er viktig å huske at det ikke er én bestemt finansieringsmodell som gir god pasientbehandling, det er leger med tid, ressurser og faglig trygghet. En blandingsmodell med både basisfinansiering og stykkpris kan fungere godt, men ikke hvis legene drukner i administrative oppgaver, får uforutsigbare inntekter og jobber seg syke.

I stedet for å skape frykt for endring, burde vi spørre: Hva trengs for at fastlegene skal kunne gjøre jobben sin godt  i dag og i morgen?

Jeg mener løsningen ligger i en mer fleksibel modell som fortsatt belønner innsats, men som også gir fastlegene økonomisk trygghet og forutsigbarhet. I tillegg må vi få på plass støttefunksjoner i legekontorene som helsesekretærer, psykologer og sykepleiere, slik at fastlegene kan konsentrere seg om det de er best på: medisinsk vurdering og behandling.

Det er heller ikke gitt at alle prosedyrer må utføres hos fastlegen. I noen tilfeller kan det være bedre ressursbruk å gjøre disse i spesialisthelsetjenesten eller i tverrfaglige primærhelseteam. Det viktigste er at pasienten får rett hjelp til rett tid, ikke nødvendigvis av én bestemt person.

Det som bekymrer meg mest, er at det offentlige nå trekker ut i tid det som burde vært en akutt og samlet nasjonal redningsaksjon. Vi trenger mer åpenhet, bedre politisk ledelse og en reell diskusjon om hvordan fremtidens fastlegeordning skal se ut. Vi trenger ikke skyttergraver og nostalgisk forsvar for en ordning som allerede er i ferd med å knele, vi trenger løsninger.

Fastlegen er og skal fortsatt være en trygghet for pasientene. Men for å få det til, må vi tørre å tenke nytt.