I sosiokulturell læringsteori skjer læringen i et sosialt felleskap, og i relasjon med andre barn og voksne. Barnehagelærere har derfor kunnskap om hvordan de gjennom sosial interaksjon kan finne ut av barnets «aktuelle og potensielle sone» og deretter tilrettelegge for utvikling på et språklig, kognitivt, emosjonelt og sosialt plan.
En barnehagelærer kan derfor gjennom planlagte aktiviteter og lek eksempelvis øke mestringsfølelse hos et barn som har utfordringer med selvbilde og selvtillit. De kan også gjennom sosial samhandling veilede barn i konflikter, og gi barnet verktøy på hvordan de selv kan løse egne og andres konflikter. Konflikthåndtering, evne til å kunne sette grenser for seg selv, og evne til å kunne hevde seg er såpass grunnleggende sosiale ferdigheter som mennesker trenger uansett alder. Kanskje særlig i ungdomsalderen hvor man er i en fase av livet der popularitet er viktig.
Mange ungdommer har et sterkt ønske om å være populære, og noen har mer behov for å være mer populære enn andre. I noen miljøer kan det måles i hvor atletisk, morsom eller smart en er. Da kan behovet for å være populær være en motivasjon for å tilegne seg disse egenskapene. Utfordringen er at det er ulike strategier for hvordan en øker sin popularitet, og tenåringer kan derfor ty til uheldige metoder i sin søken etter popularitet og aksept.
For å kunne forebygge dette bør derfor fritidsklubbene være mer preget av barnehagepedagogikk. Ungdommene trenger ansatte rundt seg som evner å «se», og måle den enkeltes emosjonelle, sosiale og kognitive kompetanse. Fritidsklubben bør derfor, slik som i barnehagen være en arena for læring og utvikling. Det beste vi kan gjøre for ungdom er å gi dem verktøy i hvordan de kan håndtere for eksempel gruppepress, muligheter til å forsterke sin evne til å kunne sette grenser, og løse konflikter. Denne type kunnskap kan ikke formidles gjennom vanlig klasseromsundervisning, og presentasjoner.
«Det vi må lære før vi kan gjøre det, det lærer vi ved at vi gjør det.» – Aristoteles