Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Organiseringen av dagens Oslo er langt fra perfekt. Derfor er det bred politisk enighet om behovet for en bydelsreform – gjerne en fornyelse som gir oss både sterkere lokaldemokrati, flere livskraftige nabolag og bedre og mer likeverdige tjenester. Dessverre er Høyre-byrådets forslag – som kan bli vedtatt før sommeren dersom det får flertall i bystyret – preget av hastverk, sviktende kunnskapsgrunnlag, og ikke minst: En totalt manglende forståelse av hva som trengs og hva som virker i Groruddalen i dag.
I sitt forhastede forslag til bydelsreform vil nemlig byrådet samle Grorud, Stovner og størstedelen av Alna i én gigantbydel. Samtidig kutter byrådet i de generelle bevilgningene til både bydeler og skoler år etter år, og sender attpåtil regningen for selve reformen til bydelene selv.
Underveis i byrådets prosess har dessuten formuleringen «mer effektive tjenester» kommet med blant reformens målsetninger. Ekte effektivisering innebærer selvsagt å forebygge problemer og feil før de oppstår, å tenke langsiktig, og å ikke sløse bort velfungerende ordninger. Men dessverre har «effektivisering» for lengst fått en annen og langt snevrere betydning; det har i flere tiår blitt brukt som Høyre-sidens kodeord for innsparing og brutale kutt.
Dette alene gir all grunn til å være skeptisk til forslaget, uansett hvor i byen du måtte bo. For når kortsiktig sparing er et uttalt mål, vet vi av erfaring at det er fristende å flytte ansvar uten medfølgende midler, og at evnen til å tenke langsiktig og helhetlig om fellesskapets beste svekkes. De som taper på det, er som regel de som arbeider i velferdstilbudenes førstelinje, og de som trenger tilbudene mest: Barn, unge, eldre, arbeidsledige og syke.
Og selv om det saktens kan finnes enkelte «stordriftsfordeler» ved færre og større bydeler, er det langt lettere å få øye på sannsynlige stordriftsulemper ved dette forslaget. For hverdagslivet er lokalt, særlig i barneårene, og derfor lar ikke nabolagsbygging seg oppskalere etter kapitalistisk tankegang. Og derfor må også hverdagsvelferden tilbys mest mulig lokalt, og utarbeides av (eller i tett samarbeid med) mennesker som kjenner de lokale behovene.
Samfunnsfloker, derimot? De kan både oppskaleres, formeres og spres, villig og lett. Faktisk er tankeløs sentralisering samfunnsflokenens favorittføde.
Vil en beboer på Furuset måtte ta med babyen til Grorud for 6-ukers kontrollen? Vil sjansen for å få barnehageplass i gangavstand bli større eller mindre? Vil vi få lengre vei til politiske møter, biblioteker, sykehus, eldresentre? Vil vi bli mer eller mindre avhengige av bil i hverdagen? Vil samarbeidet mellom skoler, barnevernet og forebyggende enhet svekkes eller styrkes? Vil ungdom få flere eller færre lokale fritidstilbud?
Uten svar på slike spørsmål er det vanskelig å spå hvordan reformen vil slå ut i hverdagen til en gjennomsnittlig «Bydel 6»-innbygger. Men det er – om mulig – enda vanskeligere å skjønne hvordan vi som bor i denne delen av Groruddalen skal kunne tjene på denne sparereformen.
Ikke bare fordi bydelen vår blir så stor.
Ikke bare fordi vi huser ⅔ av Oslos levekårsutfordringer.
Ikke bare fordi det tverrgående kollektivtilbudet er så dårlig.
Ikke bare fordi vi har Oslos laveste valgdeltakelse.
Ikke bare fordi byen vår er styrt av et byråd som kontinuerlig kutter i velferden.
Ikke bare fordi langsiktig forebyggende arbeid alltid taper i budsjettforhandlingene.
Det er kombinasjonen av alt dette som kan skape en perfekt storm i «Bydel 6». Kort sagt: Vi risikerer å bli omorganiseringens store tapere fordi alt som allerede er vanskelig, vil bli enda vanskeligere.
Multikulturelle nabolag med kompleks demografi er en viktig del av Groruddalens – og dermed Oslos – rikdom. Denne rikdommen kan brukes positivt i både by- og samfunnsutvikling fordi den har en slags iboende magnetisme: Mange mennesker søker seg til våre nabolag, og bor her i årevis. Men denne magnetismen fungerer bare så lenge det offentlige tilbudet til en viss grad evner å møte befolkningens behov. Blir avviket mellom behov og tjenestetilbud for stort, er faren stor for at de mest ressurssterke beboerne søker seg bort, og opphopningen av problemer blir enda større enn den er i dag.
Oslo Arbeiderparti vil nå gå i forhandlinger med byrådet om reformforslaget. De lover å kreve at reformen «gjør mer» for å utjevne sosiale forskjeller, blant annet ved å fordele kommunale boliger jevnere i byen, samt sikre at bydelene har ressurser til å utføre oppgavene. Intensjonen er muligens god – men hvordan skal dette sikres i praksis, og det i løpet av noen knappe uker? Dersom Arbeiderpartiet ender med å bidra til et flertall for reformen, vil det hvile et særskilt ansvar på dem for konsekvensene. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at de mest kritiske røstene internt i Ap kom nettopp fra Groruddalen, partiets tradisjonelle bastion i hovedstaden?
For om Oslo skal bli noe i nærheten «verdens beste by å bo i» – som er byrådets uttalte visjon – trenger Oslo at Groruddalen lykkes. Da må byen organiseres og styres på en måte som gjør at Groruddalen forblir et område folk ønsker å flytte til, og der mange blir boende lenge. Der muligheter, mangfold og trivsel i sum fortsetter å overgå utrygghet, uhelse og utfordringer.
For at Groruddalen skal lykkes, trenger vi rett og slett en langt grundigere, mer rettferdig og mer demokratisk reform enn dette.
Frøydis Strømme Jørve,
BU-representant, Grorud MDG
Ida Tolgensbakk,
Grorud MDG
Astrid Kjellevold,
Alna MDG
Elisabeth Hermstad Reinertsen,
Alna MDG