Jeg vokste opp i dette fellesskapet i en kommunal bygård på Grünerløkka, hvor frivillighet ikke var en aktivitet, men en livsstil. Det startet ikke med store ord eller politiske vedtak. Det begynte med en utstrakt hånd, en åpen dør, en felles innsats for noe større enn oss selv.

Mine foreldre var alltid de første til å stille opp på dugnader, og vi barna fulgte etter, med malingflekker på klærne og smil om munnen. Fellesskapet lå i måltidene vi delte, i håndtrykkene, i latteren. Vi bodde i blokker, men vi var et nabolag.

Fra oppveksten på Grünerløkka på 80- og 90-tallet lærte jeg at frivillighet er selve hjertet i et levende lokalsamfunn. Frivillighet var ikke en aktivitet. Det var en livsstil.

Hva slags samfunn vil vi ha? Et der folk trekker seg unna og der ungdom får stadig færre steder å møtes? Eller et der vi tar ansvar, bygger broer og skaper muligheter? Et der vi sikrer at ingen blir stående alene?

Svaret ligger i frivilligheten – i alle de små og store handlingene som skaper fellesskap, trygghet og fremtidstro.

Jeg forteller ikke historien min for å fremheve noe egenartig. Det er et ønske i fortellingen om å vekke gnisten. Jeg forteller den fordi jeg har sett hva frivilligheten betyr. Jeg vet hva som skjer når mennesker tar ansvar – og hva som skjer når de ikke gjør det. Kall det gjerne en oppskrift på frivillighet.

Da jeg flyttet til Ulven i 2005, merket jeg noe annerledes. Blokkene var der. Menneskene var der. Men samholdet? Fellesskapet? Det var stille, stillere enn det jeg var vant til, selv med støyen fra motorveiene som deler Ulven og Teisen. Jeg kunne ikke bare stå og se på. Jeg ønsket å bidra til å skape et trygt og inkluderende sted – ikke bare for meg selv, men for flere i nabolaget.

Jeg vet at du som brenner for et godt nærmiljø kjenner igjen den følelsen. Uansett hvor i byen du bor, det handler det om det samme: Vi må skape et fellesskap, ikke bare bo vegg i vegg.

På Holmlia har foreldre gått sammen for å skape trygge ungdomstilbud. På Tøyen har folk kjempet for aktivitetshus. På Røa har frivillige mobilisert for å bevare grønne lunger. På Tveita kjempes det for å redde Tveten gård og for bibliotek. På Økern og Løren jobbes det for flerbrukshall og aktivitetstilbud for alle aldre.

Og på Ulven?

For dem som kanskje ikke vet det, har Ulven vært våken lenge, det var ikke OBOS som vekket det til liv med nybyggene. I dag jobber vi godt sammen for å skape et bedre nærmiljø, og det betyr økt trivsel for alle som bor i området.

Fra naboer til en bevegelse

Mitt første steg på Ulven var å engasjere meg i styret mitt boligsameie. Samtidig ble jeg kjent med andre ildsjeler i området, mennesker som delte troen på at et nabolag ikke er bygninger, men menneskene som bor der. Roger Pihl, Michele og Vickey Bonafede, Egil Nilsen – noen av dem hadde vært her lenge før meg, og sammen startet vi noe større. Groruddalsporten storvel. Vi ville bygge broer mellom velforeninger, borettslag, sameier og bydelen.

Så kom barna, og derfra gikk veien først til SU i barnehagen og så til FAU på Bryn skole, hvor jeg i 12 år som FAU-leder fikk se hvordan foreldre utgjør en forskjell. En dugnad var ikke bare en ryddeaksjon – det var et møtepunkt. Dugnadsånden er bestevenn med alle engasjerte foreldre. Vi jobbet over ett tiår for nytt skolebygg som kommer opp en dag i nær fremtid, og jeg så hvordan noen ekstra hender kunne snu en grå skolehverdag til et levende miljø for barna. Jeg opplevde Multikultifestivalen, karneval, disko og 17. mai-feiringen som noe mer enn bare arrangementer – de ble bånd mellom mennesker.

Nå har nye gode krefter tatt over med Ragnar Bjorå ved roret, og det er fantastisk å se. Engasjementet lever videre, fellesskapet vokser.

Vi skapte en fredagsklubb i biblioteket for barna, et trygt sted med latter, spill og samvær. Foreldrevaktene stod i døra og ønsket «god fredag!»

Så en dag ringte noen ungdommer på døren min og spurte:  «Kan du starte en ungdomsklubb?». Og da var jeg solgt. Slik ble Fellesen ungdomsklubb født. Vi fikk plass i kjelleren til menighetshuset til Østre Aker kirke som står på for nærmiljøet, og med støtte fra IKEA Furusets Nabofond ble rommet pusset opp etter ungdommenes ønsker. Det var ikke bare en klubb, det er et sted for ungdommen å chille.

Å skape det vi mangler

Det er lett å se de store kampene, de som får avisoverskrifter. Men jeg mener at det er de små kampene for nærmiljøet som former et nabolag. De som kjempes hver dag av folk flest – i borettslag, på skoler, idrettslag, vel- og i nabolagsforeninger.

Men frivillighet er også kamp. Da Ulvenjordet park ble truet av utbygging, visste vi at vi måtte handle. Dette var ikke bare et jorde – det var et pustehull i byen. Vi samlet beboerne, engasjerte pressen og møtte bydelen. Og i dag står parken der, et symbol på hva lokalt engasjement kan skape.

Frivilligheten bringer også med seg gleder og feiringer. Lundenfestivalen og Ulvenfesten har samlet folk på tvers av generasjoner og bakgrunner. Gjennom musikk, mat og aktiviteter har vi bygget broer og skapt minner. Slike festivaler skjer ikke av seg selv – noen må ta initiativ, organisere, sette opp scenen, rydde etterpå, sørge for at det finnes et sted å feire.

I Haugerud Idrettsforening, Teisen Idrettsforening og i mange andre idrettslag i dalen og byen har ildsjeler brukt utallige timer på å gi barn og ungdom en arena for mestring og vennskap. For dem er det mer enn bare sport – det handler om tilhørighet. Akkurat som de som stiller opp i FAU, organiserer språkkafeer for nyankomne eller starter dugnader for å gjøre borettslagene tryggere og triveligere.

For fellesskap oppstår ikke bare i møterom og debatter. Noen må gjøre jobben. Og den noen er alltid de frivillige.

Men midt i all denne positiviteten var det en vedvarende bekymring som gnagde i bakhodet mitt: barnefattigdom. Gjennom frivillighetsarbeidet kom jeg tett på familier som slet økonomisk. Barn som ikke hadde råd til å delta på fritidsaktiviteter, som følte seg utenfor fordi de manglet det nyeste utstyret eller ikke kunne være med på klasseturer. Dette var hjerteskjærende, og det ble klart for meg at vi måtte gjøre noe mer for å utjevne disse forskjellene. Politisk bevissthet tok form. Tanken om Teisen gård begynte også å forme seg. Den gamle, fredede gården – et landemerke i generasjoner – sto forlatt og forfallen etter at barnehagen stengte i 2020. Hva om vi kunne gi den nytt liv? Gjøre den til en møteplass for alle, uavhengig av økonomi. Et sted for aktiviteter, kurs og samlinger – hjertet i lokalsamfunnet. Hele nærmiljøet engasjerte seg, og vi i Teisen gårds venner venter på at Bydel Alna og Oslo bystyre skal se verdien av det vi vil skape og si: «Ja, vi ser dere. Vi hører dere. Vi støtter dere.» Men mens vi venter, står gården tom. En skatt som kunne vært fylt med liv.

Disse initiativene jeg forteller om la grunnlaget for SIMOF – Samhold i Mangfold og Frivillighetsarbeid, en organisasjon jeg stiftet for å forene og styrke frivilligheten. I 2019 ble SIMOF nominert til Oslos første frivillighetspris – men det viktigste var ikke nominasjonen. Det viktigste var fellesskapet vi bygget.

Frivillighet er limet i et lokalsamfunn. Enten det er i idrettslag, FAU, nabolagsforeninger eller organisasjoner, er det alltid noen som gjør en ekstra innsats. Ikke fordi de må, men fordi de bryr seg.

Frivilligheten dør ikke av seg selv – den slukner om ingen tenner gnisten.