Cecilie Lyngby
Cecilie Lyngby FOTO: Tom Evensen

Hva gjør vi med mangelen på tilfluktsrom i Oslo?

Oslo er Norges største by, med over 700.000 innbyggere. Likevel har vi i dag kun tilfluktsrom med kapasitet til å beskytte rundt 60.000 personer. Det etterlater 640.000 mennesker uten sikkerhet dersom en krisesituasjon skulle oppstå. Dette er et alvorlig problem som krever handling.

Tilfluktsrom er designet for å beskytte befolkningen i tilfelle krig, naturkatastrofer eller andre krisesituasjoner. Mens slike scenarioer kan virke fjerne for mange, har den økte globale uroen de siste årene vist oss at vi ikke kan ta tryggheten for gitt. Spørsmålet er: Hva gjør vi for å beskytte alle i Oslo?

Mangelen på prioritering

Mangel på tilfluktsrom skyldes delvis at temaet har blitt nedprioritert i flere tiår. Mange av de eksisterende tilfluktsrommene ble bygget under den kalde krigen, og etterspørselen etter nye har vært lav. Nå står vi overfor en situasjon der kapasiteten er kritisk underdimensjonert i forhold til befolkningens størrelse. Dette kan ikke fortsette.

Hvordan skal den tettbebodde befolkningen på Løren håndtere en krise uten offentlige tilfluktsrom?

Mulige løsninger

For å løse problemet kan vi vurdere flere tiltak:

• Oppgradering av eksisterende rom: Mange gamle tilfluktsrom trenger vedlikehold og modernisering. Dette kan gi flere funksjonelle plasser på kort tid.

• Bygging av nye tilfluktsrom: Kommunen må integrere tilfluktsrom i nye byggeprosjekter, særlig i områder med høy befolkningstetthet.

• Flere midlertidige løsninger: I mangel av permanente tilfluktsrom kan skoler, parkeringshus og andre robuste bygninger tilpasses som nødløsninger.

• Informasjon og beredskap: Vi må informere befolkningen om alternative tiltak, som evakueringsplaner og personlig beredskap. Dette kan bidra til å redusere presset på tilfluktsrommene.

Hvorfor handle nå?

Vi vet ikke når eller om en krise vil oppstå, men det er vår plikt å være forberedt. Å ignorere problemet setter liv i fare. Det handler ikke bare om trygghet, men også om tillit til myndighetenes evne til å beskytte sine innbyggere.
Oslo trenger en tydelig strategi for å håndtere denne utfordringen. Å vente er ikke et alternativ. Nå er tiden inne for å ta grep og sørge for at ingen blir stående uten beskyttelse når det virkelig gjelder.
Hva mener du? Hvordan bør Oslo prioritere tilfluktsrom fremover? La oss diskutere dette før det er for sent.