Dette skrev hun:
Nå har jeg hatt dårlig samvittighet i mange uker. Forhåpentligvis sammen med alle andre som tok 31-bussen denne søndagen i to-tiden.
Stemningen på bussen var rolig, ingen virket som de hastet noe sted. Jeg sto i egne tanker, men oppdaget etter hvert at noen spurte «Går det bra med deg?» Snudde meg og så en gutt i 13-14-årsalderen som var i ferd med å besvime. Han ble holdt av sin far (eller en voksen som var sammen med ham). Ved siden av sto det en passasjer og hjalp med å holde gutten oppe.
Bussen stoppet på Aker sykehus og de gikk av. Først far, sønn og han som hjalp dem. Gutten var veldig fjern og dårlig og måtte holdes, og de satte ham i busskuret. Så måtte faren hente den andre sønnen som satt i barnevogn inne i bussen. Alle på bussen bare så på dem og gjorde ingenting. Jeg tenkte at han som hadde hjulpet gutten av ville stå sammen med dem, men han hoppet bare på bussen igjen. Fortsatt var det INGEN av oss andre som gikk av bussen og hjalp dem. Hvorfor gjorde ingen noe? Bortsett fra akkurat bare det aller nødvendigste med å hjelpe dem av bussen?
Faren sto igjen alene med en syk gutt som holdt på å besvime og en gutt i vogn. Bussjåføren sto stille litt og ga oss egentlig god tid til å reagere, men ingen av oss kom til fornuft. Jeg tok til og med et skritt fram, men ombestemte meg. Min «unnskyldning» er at jeg ikke er helsepersonell, og er veldig pysete med alt som kommer til sykdom. MEN jeg skulle gått av uansett. Jeg kunne bare holdt i vogna, mens faren tok seg av den syke gutten og ringte etter hjelp. Eller jeg kunne ringt etter hjelp. Jeg hadde ingen god unnskyldning og alt hadde vært bedre enn å bare se på dem.
Og hva tenkte de andre? Dårlig tid? Skeptisk fordi de hadde annen hudfarge? Redd for smitte?
Bussen kjørte og faren sto igjen alene. Så stille har det aldri vært på 31-bussen, tror jeg. Jeg kommer aldri til å glemme det og håper alle på bussen den dagen har lært av denne feilen og at vi griper inn hvis vi opplever noe slikt igjen.
Kjære far: Unnskyld, jeg håper det gikk bra med sønnen din og at du kan tilgi oss som aldri grep inn.
Hilsen en som trodde hun var et litt bedre menneske