Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram De første årene etter krigen utviklet arbeiderbevegelsen den moderne velferdsstaten. Under ledelse av sosialdemokratene økte velstanden og tryggheten for folk flest. Høyre-partiene klaget etter hvert over at offentlig sektor utgjorde mer enn 50 prosent av brutto nasjonalprodukt, men den sosialdemokratiske målsettingen om balanse mellom arbeid og kapital ble i hovedsak respektert, og markedskreftene ble foreløpig holdt under en viss kontroll.
Etter «høyrebølgen» på 80-tallet kom de første endringene. Den sosiale boligpolitikken ble oppgitt til fordel for det frie marked. Inspirert av Tony Blair i England begynte sosialdemokratene i Norden å diskutere behovet for en «modernisering» av velferdsstaten. Styringsmetoder fra privat virksomhet ble innført i offentlig sektor. Privatiseringen skjøt fart, og foretaksmodellen ble styringsprinsipp i helsevesenet.
Den siste store endringen av velferdsstaten kom med innstillingen fra Pensjonskomiteen i 2004. I stedet for en sikker offentlig finansiert folketrygd skulle innbyggerne selv ta ansvaret for sin framtidige pensjonstilværelse. Det skulle skje ved å plassere en del av inntektene hos forsikringsselskapene. Den norske finanskapitalen var en ivrig drivkraft for dette, og Høyre argumenterte aktivt for at lavere skatter ville gi det enkelte individ større mulighet til å bestemme over fordelingen av egen lønn mellom daglig forbruk og sparing for framtiden. Resultatet ble nye bestemmelser om tjenestepensjoner i arbeidsforhold. For tiden går mye av diskusjonene i fagbevegelsen på hvordan de største skadevirkningene av pensjonsreformen kan rettes opp.
Store deler av arbeiderbevegelsen har reagert mot denne utviklingen. Velferdsstatens rolle som garantist for sosial utjevning og universelle rettigheter er svekket. Dette er årsaken til tilbakegangen for Arbeiderpartiet og framgangen for SV og Rødt i fagbevegelsen.
Men nå foran stortingsvalget i 2025 står vi foran en alvorligere trussel. Det kan virke som om de nasjonale strategene i både Høyre, Venstre og Frp mener at tiden er inne til å ta det politiske grepet som må til for å nedjustere omfanget av velferdsstaten en gang for alle. Skattene skal ned både på landsbasis og i kommune-Norge. Reduserte skatter kombinert med endringer i befolkningssammensetningen brukes allerede over hele landet som påskudd til å legge ned både fødestuer, barnehager og skoler.
I Oslo vil det borgerlige byrådet redusere kommunens inntekter med fjerning av eiendomsskatten. Dette vil gå ut over bydelsøkonomien og velferdstjenestene for folk flest. Ekspertene forteller oss at de eldre nå må forberedes på at en ikke kan forvente noen sykehjemsplass. Ved hjelp av ny teknologi skal de eldre i stedet forbli hjemme så lenge det er mulig. Fra 2027 skal Oslo redusere antall bydeler kraftig. Det kan bli påskuddet til å redusere velferdstilbudet i kommunen på flere områder enn i eldreomsorgen.
Det er nærliggende å anta at lav tillit til det politiske systemet og redusert valgdeltakelse kombinert med økt interesse for høyreekstreme synspunkter har inspirert høyre-partiene. Vilkårene ligger til rette for en offensiv fra overklassens side. Det er på høy tid at venstresidas partier setter årets valgkamp i sammenheng med forsvar av velferdsstaten. Å synliggjøre sammenhengen mellom de forskjellige partiprogrammene og levevilkårene våre er nødvendig for å øke valgdeltakelsen på østkanten.