I forrige uke skrev en stor gruppe bekymrede småbarnsforeldre på Øvre Torshov etter fire skytinger der at «Skytingen har vært i umiddelbar nærhet til tre av nabolagets barnehager (…) Det er bare snakk om tid før barn, unge eller andre tilfeldige forbipasserende havner i kryssilden» (Aftenposten).
Kjente konflikter
Det er all grunn til å ta foreldrenes bekymring på største alvor. Dette gjelder flere steder i byen som har opplevd skremmende voldshendelser på åpen gate med mange mennesker til stede. De områdene som har vært mest utsatt det siste året er Grønland, Tøyen, Mortensrud, Stovner, Furuset, Lørenskog utenfor bygrensa, og altså Torshov.
Politiet vil ofte berolige publikum med at det ikke er tilfeldige ofre, og at de involverte er kjente av politiet fra før. Nå sist på Furuset sa de til og med at det var en konflikt de visste om. Desto større mulighet bør de ha for å hindre at disse personene får fortsette å skape utrygghet i nærmiljøene våre.
«Hood’er» og hevntokter
Ofte kommer den ene av partene i en skyting eller knivstikking fra et av de andre utsatte stedene i Oslo-området. Noen fra Mortensrud til Furuset, fra Stovner til Torshov, fra Tøyen til Furuset, og omvendt. Eller fra Lørenskog og Romerike.
Det er snakk om et fåtall personer som ofte har et rulleblad med voldssaker fra ung alder, og som ikke bør få prege inntrykket vårt av disse boområdene.
Mange ulike motiver og konflikter kan ligge bak hendelsene. Innkreving av gjeld for narkotika. Hevn for tidligere angrep. Kamp om lønnsomme salgsområder eller revirer. Fornærmelser mot noens ære og stolthet. Oppgjør for å forsvare sin «hood» eller område. Det lages voldsdyrkende gangsterrap-videoer hvor det trues med skytevåpen og macheter, og fiender hånes og utfordres.
Skytingen sist tirsdag skjedde her mellom Furuset kirke og en barnehage.
Lite om drivkreftene bak
Aktørene skal ofte ta igjen for noe. Det skjer gang på gang hvis ikke politi og domstoler greier å stoppe konfliktene i tide.
Jeg har fulgt en del rettssaker om drapsforsøk og grov vold i Oslo siste året. Det er påfallende at selv om en gjerningsmann dømmes, framkommer det svært lite om hva som ligger bak.
Etter flere dager i retten kan vi være like kloke. Den tiltalte vil ikke si noe om det. Heller ikke ofrene. Sikkert av redsel for å blande inn andre, og å bli sett på som en «snitch» av miljøet sitt.
Dermed blir ikke de som medvirker og står bak pengeinnkreving, salg og utlån av våpen, rekruttering av løpegutter, bygging av revirer, håndhevelse av ære, utvelgelse av ofre, press om å utføre volden, opphissing til å tørre å gjøre det, osv, avslørt og stilt for retten.
Politiet må være der
Hvis vi skal lykkes med å stoppe volds-spiralene som rammer våre områder, kan ikke disse drivkreftene som holder det hele i gang fortsette å gå fri. Det er ikke nok å ta kun han som bar pistolen eller macheten. Noen ganger kan det være reint personlig, men ofte er det noe annet.
Det gjelder å avdekke hva det egentlig handler om, og sørge for at konfliktene ikke får fortsette. Da må politiet være mer til stede i nærmiljøene for å samle kunnskap og bygge trygghet. De trenger å vite mer om hvem som går med våpen og hva som utløser volden. Det er bra at vi skal få en lokal politipost på Tøyen, men det trengs også på Mortensrud, Furuset, Stovner, Lørenskog – og Torshov.
God grunn til utålmodighet
Det viktigste småbarnsforeldrene på Torshov etterlyser er sosiale tiltak som hindrer at noen boområder blir spesielt utsatt. Det gjelder særlig spredning av kommunale boliger som det er svært mange av i området der skytingene har skjedd. De viser til løfter i byrådserklæringen om at «de kommunale boligene skal ha god standard og være spredt over hele byen».
De er barnefamilier som ønsker å bli boende, og vil bidra til nærmiljøet sitt som de er så glade i. Men nettopp derfor tar de ansvar og krever tiltak for å spre kommunale boliger. For de har foreløpig ikke sett at noe er blitt gjort. Det er klart det tar tid for kommunen å bygge og kjøpe opp leiligheter andre steder i byen. Det er kostbart og krever prioritering. Men det er lett å forstå utålmodigheten når byrådet nå har hatt over sju år på seg – og flere byråd før dem også har snakket om det samme.
De snakker for mange
Mange i de andre utsatte områdene vil kjenne seg igjen i det de tar opp på Torshov. Det handler om et stort løft for å skape utjamning av levekår og gode nærmiljøer i hele byen. Ikke minst de som bor i kommunale boliger fortjener dette. Jeg kjenner mange beboere der som er opptatt av det samme. De vil helst bo steder som er gode for barnefamilier, og som ikke preges av personer med veldig utfordrende livssituasjoner.
Det er helt riktig av småbarnsforeldre å være utålmodige og kreve gode og trygge oppvekstmiljøer. De snakker på vegne av mange. Jeg har ofte opplevd at folk av ulike grunner velger ikke å si noe. Enten er man redd for at noen vil reagere, eller for at det skal gå utover stedets omdømme. Men jeg tror mange av oss får mer tro på nabolag hvor det fins gode krefter som sier ifra og tar ansvar. Det er det som gjør at problemene kan løses i tide.