Nå er det mørke skyer over driften, med en bydel som må spare penger. Historien gjentar seg dessverre til det kjedsommelige. Når sparekniven dras ut av slira, så er det kulturen som kuttes.
Til dels samme situasjon ser man flere steder rundt om i dalen. Gårdene som fremdeles står, både som møteplasser og som historiske minnesmerker om hva Groruddalen var før etterkrigsutbyggingen, har gjerne fått bekostet dyre og nødvendige oppussinger, men etter en viss tid står man i fare for å miste tilbudet.
Sparekniv og lønnsomhet
Det er jo ikke tilfeldig. For det første har vi den nevnte sparekniven. For det andre så er disse stedene drevet av ildsjeler, som bruker livet sitt på jobben. De snur hver eneste krone, og de bruker sin egen tid heller enn å belaste budsjettene med ekstra ansatte og hjelp.
Problemet kommer når disse for eksempel vil eller må trappe ned. Når ting gjøres i kommunal regi blir det ordning og reda, men det blir også dyrere. Og man mister drivkraften som fikk i gang tilbudet i første omgang.
Én utfordring handler om lønnsomhet. Det vil man aldri få på Tveten, Bånkall, Nordtvet eller hvor som helst ellers. Tanken kan jo umulig være at gårdene skal være noen inntektskilde, og da må man faktisk tåle røde tall i budsjettet.
Hvor kommer pengene fra?
Her må man ta en titt på organiseringen av det hele. Tilbud av denne typen finansieres gjerne gjennom bydelens budsjetter, og de strammes inn år for år. Men nå er jo bydelene finansiert gjennom Oslobudsjettet, der pengesekken er i størrelsesorden 80 milliarder. Og Oslo får penger fra statsbudsjettet, der vi snakker nærmere 2000 milliarder kroner. Et eller annet sted der skulle man tro det var noen slanter å hente til å sikre fortsatt drift på Tveten.
For all del, det er flere ting å tenke på i et bydels-/kommune-/statsbudsjett enn driften på en gård i Groruddalen, såpass er vi også enig i. Hva med å utfordre boligbyggerne, da? Det er opplest og vedtatt at Oslo trenger flere boliger, og mange av disse kommer naturligvis i Groruddalen.
Og i hver eneste søknad legges det vekt på møteplasser. Hva om utviklerne i større grad er med på å opprettholde de velfungerende møteplassene i områdene det bygges – heller enn at hvert enkelt prosjekt skviser inn en halvveis gjennomtenkt plan for sitt byggefelt.
Høres ut som en vinn-vinn-vinn-situasjon.