Til syvende og sist er det viktigste at man føler seg hørt. Ukas møte er mer enn noe annet en refleksjon av at man i Groruddalen i lang tid har kjent på at man faktisk ikke blir hørt av politikerne nede i byen. I stedet oppleves det stadig oftere at utbyggerne sitter med all makt og er de eneste som faktisk blir hørt av politikerne. Slikt skaper avmakt, frustrasjon og sinne.
At det under møtet blir sagt av en politiker på rådhuset at man ikke vil endre på en plan som ikke er begynt bygget, selv etter at forutsetningene og regelverket har endret seg fra reguleringen ble bestemt, er ikke tillitvekkende. Drar man den forutsetningen langt nok, så kan man i teorien regulere at alle nye boligområder som skal etableres skal bygges med høyhus på 20 etasjer som står så tett at man kan legge en vanlig stige mellom vinduene og balansere over for å besøke naboen. Så lenge det tar lang nok tid før noen reagerer, så skal det få gå. I hvert fall om man tror på det som ble sagt onsdag.
Selvsagt kan man håpe at utbyggerne tenker litt lengre enn egen nesetipp, selv om erfaringene fra de siste ti år med diverse utbygginger ikke gir mest grobunn for optimisme. Alle er smertelig klar over at man må bygge nokså tett for å få mest mulig ut av de kvadratmeterne som gjenstår innenfor kommunens grenser, men det kan ikke gå på bekostning av alt annet. Selv verdens mest kyniske utbygger vil jo helst bygge bo-områder som faktisk skaper trivsel. Hvis ikke er det vanskelig å få solgt treroms-leiligheten til 6 millioner som tenkt.