Det er vel kjent blant barna hva de kan gjøre, og noen har opplevd det på kroppen selv. Uansett fører det til at mange føler seg utrygge. Det verste er å bli kalt «snitch» eller tyster. Det vil si å snakke med voksne, som lærere, politi og egne foreldre, om hva som foregår. De fleste tør ikke å gjøre det. Da er de fritt vilt.
«Dele kroppen din i biter»
I en dom som falt nylig i Oslo Tingrett ser vi hva som kan skje. En elev ble tatt hardt halsgrep på og utsatt for vold utenfor en skole av en 15-åring. Han ble truet med at han skulle skytes, knivstikkes og drepes, fordi han hadde forklart seg til politiet. To lærere prøvde å stoppe det, uten hell, og de ble også truet. Offeret ble svært redd etter hendelsen, og slet med å få sove lenge etterpå.
Det var ikke tvil om hva som hadde skjedd. Gutten som nå er blitt 16 år, ble dømt etter paragraf 157 i Straffeloven om å presse vitner, som kan gi inntil 6 års fengsel. Han ble også dømt etter paragraf 265 om trusler mot en særskilt utsatt yrkesgruppe, fordi han ifølge dommen truet en av lærerne med at «jeg skal dele kroppen din i biter, og jeg skal drepe deg». Denne paragrafen har en øvre strafferamme på 2 års fengsel. For truslene mot eleven ble han dømt etter en annen paragraf som kan gi 1 år. For selve volden ble han dømt for kroppskrenkelse, som også kan gi 1 år.
Den dømte får viljen sin
Hva ble så straffen med en dom etter disse fire alvorlige paragrafene?
Kun 120 timers samfunnsstraff.
Det vil si at han får gå på frifot, og skal jobbe en del timer med noe han selv kan være med og finne fram til. Retten mener det er «lite hensiktsmessig å iverksette et omfattende oppfølgingsregime» rundt 16-åringen, «ettersom verken han eller vergen synes å mene at gutten har noe reelt oppfølgingsbehov pr. nå.»
Dermed gikk retten imot politiadvokaten som la ned påstand om ungdomsstraff. Det er påfallende hvor stor vekt de legger på den dømte 16-åringens egne ønsker. De skriver at «Han virket i liten grad motivert for en ungdomsstraff nå og aktivitetene som er foreslått som del av denne… Dette er særlig fordi for mange samtaler, kurs og undervisning erfaringsmessig er krevende for ham…»
Ofrene tilsidesettes
Mens hensynet til gjerningsmannens ønsker vies stor plass i dommen, står det fint lite om hvordan offerets trygghet skal ivaretas. Det blir ikke nedlagt noe besøksforbud, dvs forbud mot å oppsøke offeret, eller andre tiltak som kan gjøre han tryggere – for eksempel gi en ubetinget dom, og legge opp til at den skal sones med fotlenke.
Igjen ser vi det samme som går igjen i dom etter dom i disse sakene om barne- og ungdomsvold. Man tar meget stort hensyn til gjerningsmannens unge alder, og fester stor lit til alt som sies om hans positive utvikling. Men det er svært lite oppmerksomhet om hvordan vi skal ivareta ofrene og deres trygghet.
Særlig i saker som angår såkalt «snitching», er det stort behov for det. Hvis resultatet blir at gjerningsmannen får små konsekvenser og går rundt akkurat som før, blir det enda færre som tør å anmelde, og enda mer taushetskultur. Det er isteden «snitcherne» som i realiteten dømmes – til å bli gående rundt med en følelse av utrygghet, fordi de kan støte på gjerningsmannen når som helst.
Tapt bevegelsesfrihet
I realiteten har barn og unge i utsatte områder mistet noe av den friheten vi alle hadde før i tida, da vi kunne ferdes fritt hvor vi ville. Ofte blir det til at foreldrene kjører til og fra trening og andre aktiviteter. I andre tilfeller velger de å flytte.
Barna har kontakt med venner, men det er mest via nettet eller ved besøk hjemme hos hverandre. Hvis de skal dra til steder sammen, for eksempel på kino eller fritidsklubb, er de nøye med å unngå plasser der de vet de kan støte på feil miljøer. Jeg har snakket med nok barn og unge og bekymrede foreldre som har tatt kontakt, til å være sikker på at dette er et reelt problem.
Selv i skolegården gjelder det å passe på hvem man er sammen med. De forskjellige ungdomskriminelle gruppene mener de «eier» bestemte skoler. Hvis en elev kommer fra «feil område», og begynner der, kan dette i seg selv skape problemer. Særlig hvis man blir stemplet som en «snitch», vil man fort begynne å grue seg til hver skoledag.
Det er på høy tid at vi setter friheten og tryggheten til vanlige barn og unge, voldsofrene og de som kalles «snitchere», foran hensynet til de ungdomskriminelle. De skal få nye sjanser, men ikke på bekostning av ofrene. Retten til trygghet må også gjelde dem. Det må også domstolene og lovgivere i regjering og storting ta inn over seg.