Michael og jeg har kjent hverandre i årevis. Nils, som er en ordentlig gourmet, har laget en nydelig middag, og nå spør han om jeg vil ha et glass vin til. «Rekker vi det?» spør jeg Michael. Han ser på klokka si. «Ja, du rekker et kjapt glass til før de kommer».
Det var lenge siden jeg hadde tenkt på denne kvelden, men den dukka opp som et kjært og gammelt minne da jeg for noen dager siden leste romanen Furuset av Linn Strømsborg. Og det var ikke bare dette minnet som dukka opp, å lese romanen var som å bli trukket tilbake i tid, som å få gjenoppleve gleder, tanker, håp og lengsler fra da jeg sto på terskelen til voksenlivet, uten anelse om den dagen som heter i dag.
«Er du klar?» spør Michael, «Lasse ringte, og sa at de er her snart». Jeg tømmer glasset i to store slurker, sier ha det til Nils og snører på meg skoa. Vi løper ned de grå betongtrappene i blokka, svinger ut døra og ned til veien der Rolf Ole står og venter med en strøken Lancia Thema. Siden Lasse sitter foran, klemmer Michael og jeg oss sammen i baksetet med en som heter Torben. «Jentene er allerede i byen», sier Lasse, og setter på noe musikk. Jeg ser ut av vinduet på bilen. Romsås passerer til høyre for oss, kvinnefengselet på Bredtvet til venstre. Jeg skimter toppen av Veitvetsenteret, kaster et blikk mot Linderud gård og ser bygårdene på Rosenhoff reise seg på hver side av bilen idet Trondheimsveien snevrer inn etter vi har passert Sinsenkrysset og Renna.
Vi parkerer på Stortorvet. Det er mest praktisk, siden vi skal på Valentinos. I romanen til Strømsborg reiser også hovedpersonen Eva til sentrum sammen med bestekompisen Jo, Ashkan, Nina og de andre vennene fra Furuset. De kjører i to biler ned mot Rådhusplassen, parkerer der og stikker på Tempest. Beskrivelsene av turene på Tempest i romanen til Strømsborg får meg til å tenke, at, ja, akkurat sånn er det å dra ut på byen når du er ung og fra Groruddalen. Vi bytter på å kjøre, samler en god gjeng av venner vi kan gå ut med, holder sammen med dem og er stolte av stedet vi er fra.
Furuset er, slik jeg leser romanen, en fortelling om minner fra en oppvekst. Den er en beretning om gode og holdbare vennskap, og en roman om å vende hjem. Hovedpersonen, Eva, er akkurat ferdig med en master på Blindern. I et slags vakuum, som har oppstått etter at kollektivet hun har bodd i på Bislett løses opp, vender hun hjem til Groruddalen. Stående, med tunge kofferter i snø og slaps på Trygve Lies plass, er den første hun møter Jo, bestekompisen fra oppveksten som hun ikke har sett på lenge. Gjennom Jo fletter hun seg mer og mer inn i alt det hun en gang forlot, alt det hun var, det hun kanskje trodde hun aldri ville vende tilbake til, men som hun nå innser at er godt og sterkt og fint. Og det gode og sterke og fine i fortellingen, kommer tydeligst til uttrykk gjennom de nære samtalene Eva og Jo har på benken utenfor Haugen skole. Benken der de så ofte satt sammen i oppveksten – før Eva flytta til Bislett.
Når jeg skriver dette, er det mye som har forandra seg fra den lørdagskvelden i Stovnerlia i 1995. Kvelden som endte på Valentinos, slik den ofte gjorde for Stovner-gjengen på den tida. Leiligheten til Nils er solgt; den gamle sjefen i reisebyrået har lagt ut på sin siste reise – en strålende mann er borte. Men Michael og jeg er fortsatt nære og gode venner, og sjøl om Valentinos er nedlagt, kan vi like fullt hygge oss med en god prat og et godt glass, og vi søker hverandre når vi trenger hverandre – nå som da.
Etter en av utekveldene i romanen, kjører Jo vennene sine hjem igjen til Furuset. Nina sover i forsetet, og Ashkan tekster med ei jente han møtte rett før stengetid på Tempest. I baksetet sitter Eva og tenker. Hun kjenner på at dette er gjengen hennes – sjøl om hun har vært borte fra dem i mange år, sjøl om hun har gjort alt annet enn å søke dem, alt annet enn å bli på Furuset. Under oppveksten tenkte hun at hun ikke passa inn i Groruddalen, men ved å komme tilbake, har hun forstått at det nettopp er her hun hører hjemme. «Vi vil alltid være venna dine», sier Jo til Eva fra forsetet i bilen. «Hva sier det om deg og stedet der du kommer fra?»
Jeg synes det sier en hel del. Mange søker kanskje ut av Groruddalen på et gitt tidspunkt, akkurat som Eva. Likevel er det noe med dalen vår, noe med samholdet, identiteten, vennskapene og stemninga. Kanskje er nettopp det grunnen til at jeg aldri glemmer den lørdagskvelden med Michael, turen med Lanciaen til Rolf Ole og de der jentene fra Vestli som venta nede i byen på at vi skulle komme. En god fortelling kan vekke både tanker og minner, og det er dette Linn Strømsborg gjør gjennom romanen Furuset.
John Øyvind Hovde
– med et skjønnlitterært blikk på Groruddalen