Evig er englenes sang.
Ja, ikke alle, da, ikke vi og sånn, men mange av dem vi vokste opp med; mødrene og fedrene, mange av dem. Ikke alle, men så mange at når jeg kommer opp dit, er det som svære høl i virkeligheten der de skulle vært. Jeg kan liksom ikke skjønne at de ikke er der, som i en slags – hva heter det? Tidskapsel, et stykke hermetisert barndom.»
Slik starter visa «Alle har daua på Grorud» av Erik Fosnes Hansen og Finn Kalvik. At Kalvik skriver viser, er ikke noe nytt, men Erik Fosnes Hansen? Er ikke han mest kjent for omfangsrike romaner som Løvekvinnen og Salme ved reisens slutt? Jo visst er han det! Og når man lytter til visene han har skrevet, har de nettopp mye av prosaen ved seg. De forteller små historier, og sammen utgjør visene på albumet Neste stasjon Grorud et vakkert tegnet bilde av livet i Stjerneblokkveien der både Kalvik og Fosnes Hansen vokste opp.
På det samme albumet er det også en fin julesang med tittelen «Inne i jula», men selv om det nærmer seg jul, har jeg mer lyst til å skrive om «Alle har daua på Grorud». Det er en sang om å komme hjem. Kanskje også å komme hjem til jul? Hjem til et sted der ingen ting er som før, fordi noen er borte. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i følelsen av å savne noen i jula. Besteforeldre, en far eller mor – eller kanskje en god og nær venn. Den tomme stolen kan være den mest tilstedeværende i hele stua, og når man tenner lys på gravplassen julaften, da føler man at det ikke er gravstenene som teller, men mellomrommet mellom dem. Tomrommet er «som svære høl i virkeligheten» slik Fosnes Hansen beskriver det i sangen.
Jula skal jo være en frydefull høytid med sang og glede, og med julestjerna som klart og tydelig glitrer på den mørke vinterhimmelen over dalen vår. Men julestjerna kan være vanskelig å få øye på, med byens lys som forstyrrer. Og når mørket senker seg uten at vi ser de vakre stjernene på himmelhvelvingen, blir det kanskje et bilde på julesangen som stilner.
I «Alle har daua på Grorud» minnes Fosnes Hansen vaktmester Søberg «som måkte trappene ned til Grorudveien hver bidige snøværsmorgen», kjørte traktor med plog, salta og strødde. Han forteller om Kemp, «han med korpset». Og Amundsen, med den fine, sorte og blankpussa bilen. Det er nesten som vi ser for oss hvordan Søberg har måkt veiene rundt stjerneblokkene, så Amundsen kan ta med Kemp og et par av de andre naboene i den fine bilen sin, og kjøre dem til et hyggelig juleselskap et sted i nærheten.
Mot slutten av visa får vi også et vakkert portrett av faren til Fosnes Hansen – «også han er dau». Selv om han ikke er der om dagen, dukker han opp i drømmer om natten. «Da pusser han skoene» før han drar på jobben. I drømmene er han ikke død – han har bare «gjemt seg litt», før han er der igjen og alle minnene om han kan vekkes til live. Det er solide og fine folk vi får høre om, folk som har betydd noe for noen og utgjort en forskjell i folks liv.
Det er mange i dalen vår som har mistet noen av sine i året som gikk. Mange som merker at jula ikke er den samme som før. Mellom blokkene på Romsås trilla det inntil for noen måneder siden en melodi som het Tone. Hun var alltid blid og hyggelig da hun møtte meg og andre hun kjente – enten det var på Kiwi, eller ute på terrassen utenfor senteret med utsikt forbi Stjerneblokkveien, nederst i dalbunnen, og helt over til Lørenskog. Tonen har stilna. Tone er borte hun også, med den tomheten og stillheten det medfører.
«Var det ikke sånn at alt dette skulle vare evig?» spør Fosnes Hansen i visa. «Det virket i alle fall som om det var meningen. Alle disse folka var der, og det skulle de fortsatt med. Svevd rundt oppe på Grorud utafor tida og ventet.» Det er en fin tanke.
Også i min familie har vi merket at våre kjære har falt bort etter som årene har gått. Armene har år om annet måttet strekke seg lenger og lenger for at vi skulle nå hverandre når vi gikk rundt juletreet. Til slutt klarte vi ikke lenger å slutte ringen – vi var bare tre stykker igjen. Både besteforeldrene mine og far og mor har forsvunnet, med all den sorg det har medført. Men sjøl om savnet har vært sterkt, har vi ikke latt julesangen stilne av den grunn. Onkel spiller piano, og gjennom julesalmene og de gode minnene strekkes tankene, hendene og armene våre ut til generasjoner før oss – ut til alle dem vi savner. Da er det som om jeg kjenner den varme hånden til mor i den høyre hånda og fars faste, trygge grep i den venstre, mens jeg snubler meg gjennom teksten til det andre verset av «Glade jul».
Kjære groruddøler, jeg oppfordrer dere til å strekke deres varme hender ut til noen som har mistet en av sine denne jula. Som den harmoniske melodien til Kalvik og Fosnes Hansens sanger, som den glade og fine melodien til Tone på Romsås, som de vakre julemelodiene som strømmer ut av høyttalerne på kjøpesentrene og av orgelpipene i kirkene, har vi muligheten til å glede vår neste. La oss ta vare på hverandre i et harmonisk fellesskap slik at så mange som mulig kan få en god jul også i år. Og husk: «Evig er englenes sang»!
John Øyvind Hovde
– med et skjønnlitterært blikk
på Groruddalen