Det er jo ikke det at det ikke har vært mangel på kriger i verden, og det pågår mange brutale kriger andre steder også. Det kan virke som om det er en del av menneskeheten, det å krige.
Denne krigen i Ukraina, forstyrrer verdensordenen på en annen måte enn noen krig har gjort på mange tiår, ikke siden 1940 tallet. Det var vel noen spennende dager på begynnelsen av 1960-tallet også, da sovjetiske krigsskip var på vei inni Grisebukta ved Cuba og USA blokkerte dem. Beskyldningene haglet mellom de to supermaktene og verden holdt pusten.
Krig og brutalitet har fulgt oss mennesker siden vi satte våre ben på denne jord. Gud har blitt tatt til inntekt for både den ene og den andre siden i konflikter, også denne vi er vitner til i dag. Det er vel en del av propagandaen, det å legitimere sin krigføring med Gud på sin side. Utrolig at dette også er et skittent knep i 2022. Jeg for min del er av den overbevisning om at Gud avskyr enhver krig. Jesus som er den Kristne Gud sin legemliggjøring, ble jo selv utsatt for tortur og en grufull og brutal død.
Vi feirer påske, den viktigste av alle de kristne høytider. Og denne påsken feries under en himmel av krig. Mens verden holder pusten lider det ukrainske folk, det jemenittiske folk, det etiopiske folk, og alle de kriger som pågår som vi ikke hører om, hvor folk lider.
Da Jesus hang på korset og var i ferd med å dø ropte han ut; «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Jesus ropte i sin nød, vi roper i vår nød, på vegne av dem som må feire påske under en himmel av krig. Gud tar ikke parti med en eller flere krigførende parter, Gud er i lidelsen, Gud lider når mennesker lider.
Påskens store forundring og under, handler om det utenkelige. Den torturerte og døde Jesus Kristus, ble lagt i en grav, som igjen ble bevoktet av soldater. Dette fordi man fryktet at noen skulle stjele liket og deretter proklamere hans oppstandelse. Ingen stjal liket, det sørget soldatene for, men Jesus stod opp fra de døde, etter å ha ligget i graven i tre dager.
Hvorfor er dette så viktig for menneskeheten? Hva har det å si at en mann dør og oppstår til liv igjen? Nå var det ikke en hvilken som helst mann, men Jesus, som er Gud. For, meg er dette blitt enda viktigere i denne tiden vi er inne i. Jeg tror på en livsbejaende Gud, en Gud som i alt sitt vesen fordømmer brutalitet, lemlestelser og krig. Gud er liv – Gud er kjærlighet.
Oppstandelsen fra døden er høylytt protest mot alt som bryter mennesket ned. Døden og livet er de sterkeste motkrefter som kjemper mot hverandre hele tiden. Når Jesus dør og oppstår til liv, legger det grunnlaget for all forsoning. For når døden er beseiret og livet er vunnet er det ingenting som kan stoppe mulighetene for forsoning. Heller ikke den forsoning som må til mellom mennesker som av en eller annen grunn er splittet.
Til og med forsoning mellom sterke krigførende parter, er mulig. Det er jo nettopp forsoningen som er håpet i all uro. Denne forsoningen kommer ikke av seg selv, den må vi slite oss igjennom, finne ut av, gå i oss selv, innrømme feil, legge bitterheten til side, vise sårbarhet og vilje til å gå videre i livet. Ikke uten sår, ikke uten arr, ikke uten det å være preget på sjelen og i sinnet og i hjertet, men det å kunne gå oppreist med nytt håp forutsetter en forsoning.
Halleluja, det er påske. Vi feirer livet og håpet om at det vakre igjen kan få stå i fokus etter en fæl, brutal og kald tid, med smerte og lidelse.