Groruddalen før og nå

«Dei gamle fjell i syningom» er for oss: Lillomarka i nord, Østmarka i sør, Gjelleråsen i øst – «alltid eins å sjå»!

Få deler av Oslo, – om noen –, er så tett favnet av omfangsrike naturområder som Groruddalen.

Her kan du ta på skiene like utenfor blokka og gå rett til skogs. Inn i renheten, stillheten om vinteren. Sitte ved et vann med fiskestanga. Kaffekos. Duft av skau og blomster en sommerdag.

Slik er dalens ramme med en åpning mot vest, der den senker seg over brynet, og øynene stanser ved himmelenden, mens tankene renner videre ned mot den sydende bygryta, og kanskje til de deilige øyene, som for så mange år siden tihørte vårt Østre Aker.

Nå Groruddalen

Navnet Groruddalen har seiret i det lange løp, takket være redaktør Hjalmar Kielland sr. og hans Groruddalen Budstikke, tidligere bare Akers Avis, ett av de viktigste bindeledd i dag mellom folket i dalens bydeler.

At navnet også har forekommet tidligere, vet vi fra en kongelig resolusjon i 1868. Da ble blant andre steder i Aker gitt bevilling til et landhandleri i Groruddalen. Til da hadde man fryktet for at landhandlerier i Aker ville ødelegge for Christianias handelsmenn.

Trolig var Groruddalen den gang bare navn på området mellom Grorud-gårdene her oppe på platået og Grorud stasjon nede i dalen.

Østre Aker var den gang et langt større område enn Groruddalen. Det strakk seg fra grensen mellom Torshov- og Sinsen-gårdene til grensen mot Oppegård.

Offisielt ble navnet fastsatt ved soknedelingen i 1861. Før den tiden var navnet Østbygden. Dalen vår ble da kalt Nordre Østbygden. Den søndre delen av Østbygden ble i 1906 til Nordstrand sokn. Enda eldre navn på vår dal er Gjelleråsfjerdingen og Romsåsfjerdingen.

Disse navnene kan kanskje være en levning fra den gang hele dalen i middelalderen var ett sokn med kirke på Furuset. Jeg sier kanskje, fordi de tydelig har sin tilknytning til urgamle veier med utgangspunkt eller endepunkt i den eldste del av vår hovedstad, Gamlebyen, Oslo.

Den ene veien gikk opp forbi Galgeberg på sydsiden  av dalen. Den var hovedveien til Øvre Romerike og videre nordover helt til Nidaros. Ved Kløfta delte veien seg med en sydligere gren over Bakåsen til Lørenskog og videre østover. Den andre grenen gikk rett fram over Furusethøyden, Høybråten, Fossum/Stovner og så rett opp over Gjelleråsen, Oldtidsveien. En lang tid ble den kalt Den Trondhjemske kongevei.

Til Bergen

Den andre veien gikk også fra det gamle Oslo og oppover i retning Bredtvet, altså på nordsiden av dalen. Den svingte nordover ved Grorud, så over Bjøråsen til Nittedal mot Bergen, også en kongevei, Den Bergenske.

Hvor viktige disse veiene var for byen og Akershus festning, viste seg da kong Karl den tolvte i mars 1716 forgjeves søkte å komme over veipassene. De var godt befestet og tvang kongen til å gi opp et overraskelsesangrep.

Deres betydning for fredeligere formål er innlysende. I tillegg kom vinterveiene der en kunne bruke slede under de bedre forhold enn på humpet kjerreveier. Veier for transport av tømmer til Det Gothalske kobberverk øst for Alunsjøen kan man se på et kart fra 1757. På vinterveiene kom også glassvarer fra Biri. De var først bragt sommerstid pr. båt på Mjøsa til Minnesund og så ut på vinteren med slede videre til Glasmagasinets opplagstomter i Kristiania.

Ja, Kristiania hadde naturligvis samme nytte av veiene her, omlagt og forbedret litt etter litt, men stort sett de samme traseer. Byens storkakser skaffet seg skog da kongen trengte penger på 1600-tallet. Berømt var til en tid den sydligste veien over Bakåsen som i en tid i begynnelsen av 1800-tallet var Nord-Europas travleste vei. Trondheimsveiens steintransporter ned til Vippetangen rundt siste århundreskifte var av en mer lokal opprinnelse.

Veienes store konkurrent kom med hovedbanen i 1854. En tid hadde man faktisk tenkt på en vannvei med sluser. Byens nærhet fremmet utviklingen.

Når jeg har sagt så mye om veiene fra gammelt av og opp mot vår tid, er det fordi veiene, vest-øst-orientert som de er, er en av Groruddalens strukturer som stort sett alltid har vært de samme. I dag har vi den nordre gjennomgangsåre i Trondheimsveien, den søndre og større motorveien E6, og videre inn mot Romerike gjennom skarene nord og sør for Gjelleråsen. Nede i dalbunnen, der Loelva bukter seg i utallige slyng, går Østre Aker vei som mer en lokalvei enn en gjennomgangsåre som de andre: øst-vest, vest-øst i en stadig stigende trafikktetthet. T-banene er kommet til Vestli og Ellingsrudåsen. Jernbanens lokaltrafikk går også tettere enn den tid det lønte seg å gå landeveien hjem fra byen når man kom for sent til toget. Og det er lenge siden at frosne hjulspor hindret forbikjøring.

Mellom disse livgivende blodårer for by og land langt avsted, men også til nytte for lokalmiljøet med en liten skvett også til oss, er der vi bor i dag, som folk før oss. Bare med den forskjell at vi også er så langt flere i tall, og forholdene på så utrolig kort tid er blitt endret.

1. januar 1948 begynner byens tidevann for alvor å sige inn over våre strender. Dalen er oversvømmet på samme måte som for ti tusen år siden, nå av byen. Engang lå stedet, hvor vi er samlet, helt under vann. Men i motsetning til den gang vannet vek etter istidens trykk, kan det såmenn hende at folketrykket vil endre åsenes grønne profil i denne deilige dalen.

Året er 1947

Da jeg kom til Grorud som hjelpeprest i 47 var bydelene bare en stor bygd. Fager var den. Riktignok var her noen tettom- råder, villaområder med landlig karakter. Også steinhoggernes hus langs Trondheimsvien og Bergensveien var idylliske småhus.

Ute mot brynet, ved Bryn, på Risløkka, ved Tonsen, – altså nærmest byen – hadde fremtidstenkende mennesker fått sine hjem. Også rundt Grorud-gårdene var villaer fra århundreskiftet av. Etter hvert kom også andre strøk, Øvre Stovner og Øvre Høybråten, på tilbud i småsalg. Ja, en del av Furuset ble i ti-tyve år solgt til villatomter til rimelige priser.

Men stort sett var her åpen og fruktbar jord som dominerte oppe i dalsidene, – odlet gjennom årtusener. En av landets fineste korn-åkre måtte Linderudsletta være. Jeg har sett dens fullkomne hveteåker bølge i vinden en sommerdag. For et fagert syn! Gamle statsråd Christian Pierre Mathiesen på Linderud betrodde meg fra sin hvite himmelseng, der svarte telefonapparater var festet til de gull-forsirede stolper, at også der skal boliger bygges. «Men de vil nok vente til jeg er borte, for ikke å støte meg», sa den fine gamle herre.

En morgen da jeg med jeep ble hentet til Politikompaniet, som da holdt til på Nyland i brakker fra krigstiden, fikk jeg se en bulldozer brøyte bort matjorda på Nedre Kalbakken. Hesjene hang fulle av korn. Like foran en hesje holdt bulldozerføreren på med å fjerne korn, staurer og hesjetråd før han satte giganten i gang med å brøyte en ny vei for kommende boligblokker.

Generalplanen 1950

Den nye tid var kommet på nordsiden av dalen, presis etter oppskriften fra generalplanen av 1950. Den alltd våkne og fremtidsrettede Olav Selvaag var først ute med å få hånd om Veitvet-området.

Her på nordsiden ble dalens første store gårder ryddet, kanskje med en gård først på det beste stedet: Tveit, delt senere i Bredtvet, Veitvet, Nordtvet, Rødtvet = rydningstveit. Rudgården er fra middelalderen: Grorud, Ammerud, osv.

Her hvor gårdene først ble ryddet, ble de også først utryddet. Enkelte tun ligger igjen, men uten den lukten som Brynjulf Bull minnet meg om da jeg ba for et tun. Han husket nok barndoms-tiden på Alfaset.

Nå begynner folketallet for alvor å stige her i dalen. Østre Aker sokn som ble til i 1862 hadde opprinnelig et langt større område enn Groruddalen. Det er underlig for oss å høre at hele Akerbygda i 1815 bare hadde 6000 innbyggere.

Da Aker ble delt i 1861, hadde den østre delen bare cirka 5000, men da var også Rodeløkka, Kampen og en del av Gamlebyen regnet med. Etter at de ble utskilt i 1877 var tallet ved århundreskiftet 11 000. Som nevnt ble Nordstrand utskilt i 1906, og folketallet i resten av Østre Aker var atter 6000. Etter utskillelser av Sinsen, Manglerud og Oppsal var tallet like før krigen 35.000, og i 1947 50.000 i Norges største sokn.

Synkende barnetall

Byggingen av skoler for de store barne- og ungdomskull sto lenge i fokus. Nå er på grunn av det synkende barnetall nye skoler som Fossumberget og Apalløkka allerede nedlagt, – og tomter som ble avsatt for skoler har fått bruksendring. Så raskt gikk det ikke før bysammenslutningen. Til eksempel ble de første fastskolene til her i enden av dalen, Rommen og Furuset, etter opphøret av omgangsskolen i 1859.

I 1900 ble Rommen avløst av foregangsskolen Grorud. Først i 1922 fikk Høybråten egen skole. Siden bysammenslutningen er skoletallet på barne- og ungdomstrinnet blitt 24 i de gamle Rommen- og Furuset-kretsene. Her kom i 1938 Grorud middelskole som også ble gymnas. Den er flyttet til den nye Bredtvet videregående skole. En ny videregåede skole er på Stovner. Lengre ute i dalen er videregående skoler opprettet på Linderud og Hellerud, – den siste med overflytting fra Teisen. Hertil kommer spesialskoler.

Skolebehovet skulle være godt dekket. Undervisningen er som ellers i byen. Den gang Hjørdis Lie, fruen til Trygve Lie i 1935 tok opp spørsmålet om tysk-undervisning i 6. og 7. klasse, ville ingen ha kommet på tanken at man femti år senere skulle gi andre befolkningsgrupper undervisning i deres morsmål her i dalen. Av de 40 språkene som Oslo-skolene gir undervisning i, er tolv representert her i dalen, så vidt jeg vet.

Det sier seg selv at den tid er forbi da man benyttet hovedbygningen til en bondegård som gamlehjem, slik Ellingsrud ble brukt helt til 70-årene. Det er lenge siden dr. Kloumann på Grorud reiste omkring her med hesteskyss. Helsesentere, sykehjem er kommet for å bli. De vil bli utsatt for stadig større press etter hvert som den eldste befolkningsgruppen uvegerlig blir større.

Nærbutikkene er i ferd med å bli borte. Sentrenes supermarkeder er i overvekt her som i andre bydeler.

Noen ord om industrien  

Fra oppgangssagene ved Grorud og Ellingsrud på 1600-tallet, kledesfabrikk, her nede fra 1800-tallet, steinhoggerne, fyrstikkfabrikk og teglverk og til dalens og dagens mange verksteder, hvorav jernbanen ved Nyland og Grorud Jernvarefabrik er blant de eldre fra dette århundre, går en strak linje til dagens industri i dalen.

At den samler seg om Østre Aker vei er et naturlig symbol på industriens betydning for dalens struktur. Som nysgjerrig legmann er jeg imponert over organisasjon, satsing og oppfinnsomhet i disse bedriftene som gir levebrød til så mange. Hvor meget av kapital er lagt ned her, – hvor mange fra dalen har sitt utkomme av produksjon her, skulle jeg gjerne vite mer om. Industrifolket er i dag dalens gårdbrukere, og med en lønnsomhet som metter mange flere munner enn bondebygda maktet.

Foreningslivet har gamle røtter her i dalen, en sann flora som fortsetter i full blomstring. Sangkor, kristelige foreninger og politiske -, husmorlag, sanitets- og pensjonistforeninger. Idrettsfolket gjør seg gjeldende i hjem og utland.

Tyngden i det politiske arbeide har fra gammelt av vært preget av arbeiderbevegelsen med røtter fra steinhoggertidens kamp for levebrødet. Da Aker ble delt i fire skolestyrer, var Østre Aker det eneste der arbeiderne hadde flertallet med fremragende ledere, blant dem nybyggeren Karl Andersen på herredsplanet og Trygve Lie på landsplan og internasjonalt. Biblioteker, samfunnshus og kirker er bedre utbygget enn før bysammenslutningen.

Men endringene har også tatt sin pris. Folkemylderet har natulig nok ført til fremmedgjøring og for noen ensomhet. De samlende funksjoner for hele dalen ligger mest på det administrative plan. De store kulturtilbud er i sentrum. Her finnes ikke et museum. Stiftelsen reddet Linderudgården. Men hva med Tveten-gården, med nærparker, teater og kunstsenter? De nye bydelutvalg får nok å gjøre for at vår dal kan forbli byens beste dal!

- - - - - - - - -

Grorud utskilt fra Østre Aker

I 1947 ble Grorud sokn utskilt fra Østre Aker med et folketall på 8000. I dette soknet ble jeg den første hjelpepresten. Det omfattet Grorud, Høybråten og Furuset skolekretser. Den gang var skolekretsen et bestemmende geografisk begrep. 

I løpet av disse 47 år etter århundreskiftet var folketallet firedoblet. I de neste 40 år er tallet fra 1947 tidoblet. Pr. 1. januar 1986 var tallet 78.141 i de syv soknene som det tidligere Grorud sokn nå er delt i. Av Oslos befolkning var i 1986 hele 17,5 prosent bosatt her. I tiårsperioden 76-86 var denne prosenten steget med 2,5 prosent. I samme tidsrom sank byens folketall 3,1 prosent. Nå som dalen boligmessig snart er utbygget, vil folketallet synke i likhet med tidligere utbygde deler av byen. Det viser seg allerede i enkelte sokn her i dalen.

Et eksempel fra nåværende Grorud sokn, der Romsås er en betydelig del, gir en klar illustrasjon av endringen i befolkningsstrukturen. Her sank soknets folketall i tiårsperioden 76-86 fra 13.884 til 11.971. I 76 var gruppen 0 til 14 år 27,5 prosent og 65 og eldre 5,8 prosent. I 86 var prosenttallene henholdsvis 17,7 og 12,2.

Østre Aker prosti omfatter hele Groruddalen, og rekker like til Hasle. Der er Oppsal med, men ikke Manglerud, Sinsen og Tonsen. I dette området bodde 1. januar 1986: 122.284 personer. Det er 27,3 prosent av byens befolkning!