Atle var født og oppvokst på Sørskogen, midt i Lillomarkas hjerte, finneplass, husmannsplass og småbruk, ryddet i 1644. Han var tredje generasjon i sin familie som bodde her, etter at bestefaren som drev Lilloseter kjøpte stedet i 1882. Sørskogen ble drevet som gård fram til 1960-tallet, da de siste kuene forlot Lillomarka og Atle med sin familie flyttet til bygda, på Slattum. Men vi som har besøkt kafeen i mange tiår vet jo at han «alltid» var her siden også, at dette var hans andre hjem. Historien om Sørskogen er utfyllende beskrevet i flere av Helge Haakenstads bøker.
Atle var tømrer av yrke, og har nok snekret på mang ei hytte i Lillomarka, og for meg som forbandt ham fullt og helt med skogen, glemmer jeg aldri hvordan jeg nesten ble totalt forvirret da han en gang plutselig hilste på meg i Dronningens gate nær Karl Johan, han var visst på vei til snekkerjobb på en av øyene i Oslofjorden.
For de av oss som er interessert i gammel lokalhistorie og gamle navn var det alltid stor stas å få påfyll av Atle. Han var et levende lokalhistorisk leksikon. Jeg fant jo etter hvert ut at det var lurt å besøke Sørskogen et godt stykke ut på lørdag ettermiddag, bortimot stengetid, i den grad det var noe stengetid. Da hadde de fleste turgåere vendt hjem, og det kunne bli en ganske lang og uforstyrret prat, preget av stort engasjement og fortellerglede. Et par ganger var det blitt mørkt ute, og jeg famlet meg tilbake til Lilloseter uten lykt. Så var det hjem og skrive ned ting som var nye. Noen temaer var planlagt å spørre om på vei inn til Sørskogen. Atle var også opptatt av skiløypene, og et ivrig pensjonistprosjekt var gjenoppfrisking av den gamle løypestrekningen fra turløpet Lillomarka rundt, fra Sørskogen ned mot Sagtomta og videre nordover, ei løype han også opprinnelig var med å velge trasé for.
Det har alltid vært noe herlig og uforanderlig over Sørskogen, stedet som egentlig er akkurat det samme som da man for aller første gang var her som 10-åring, stolt over å ha gått så langt fra heimen på Grorud – det solide gamle huset, låven, den gamle fire seters utedoen, de solide gamle benkene og bordene, det gamle kartet innenfor døra med pepsi-/soloreklamen – og familien Sørskogen der jeg fra de første årene husker Atles mor Aslaug, som en institusjon i seg selv, men godt assistert av unge Atle, som ble «frontfigur» etter morens død i 1977, men der resten av familien også hele tida har spilt en viktig rolle. Gården har også sin krigshistorie, milorgbasen som tyskerne aldri fant.
Vi som elsker dette stedet er også glade for at de yngre generasjoner Sørskogen synes like knyttet til stedet og tar vel imot oss turgåere. Undertegnede og styret i Lillomarkas Venner sender varme tanker til familien og lyser fred over Atles minne.