Deres arbeid mot utbredelse av og for avskaffelse av atomvåpen har en klar beskjed:

– Atombombens ødeleggelser kan vi ikke tillate at menneskeheten skal måtte oppleve igjen.

Det ønsket har holdt dem gående. Men når de siste overlevende har gått bort, er det viktig at deres historier ikke blir glemt. Derfor er det av stor betydning for dem å kunne fortelle sine vitnesbyrd til nye generasjoner over hele verden – og denne gangen var det avgangsklassene og enkelte andre klasser på Kuben videregående som fikk høre hva de hadde opplevd, hvordan atombombene har preget deres egne liv, om umenneskelige lidelser og tap av familiemedlemmer. En ting er å se dokumentarfilmer. Noe annet å få høre det direkte fra dem som overlevde.

Japansk lærer

Teruko Yokoyama (Nagasaki), Kunitoshi Nakamura (Nagasaki) og Jiro Hamasumi (Hiroshima) gjorde et sterkt inntrykk på alle tilstedeværende. Det var for øvrig etter initiativ fra Kubens japanske lærer, Tomoko Shingai Jørgensen, hvis bestemor selv overlevde atombomben i Hiroshima, at sammenkomsten på Kuben vgs ble en realitet.

Forkullede lik

Teruko Yokoyama holder opp et bilde av sin søster.

– Bildet er tatt da søsteren min var like gammel som dere er i dag, slo hun fast overfor elevene som fylte auditoriet på Kuben til randen.

Hun var selv fire år da bomben falt over Nagasaki.

– Jeg og to søsken hadde søkt tilflukt hos besteforeldrene våre på landet fordi det allerede hadde vært amerikanske fly over byen i noen dager. Men mor, far og min lillesøster som var halvannet år gammel, var igjen i Nagasaki der far var på jobb bare en kilometer fra hvor bomben landet. Mor og min søster var hjemme og overlevde mirakuløst uten en skramme. Mor fant etter hvert far som var hardt skadet (han mistet synet på høyre øye) og fikk ham til det lokale sykehuset som var helt utbombet og manglet det meste. Hun ble der i femten dager for å hjelpe ham og andre skadede så godt hun kunne. Overalt lå det forkullede lik og mennesker vandret rundt uten hud på kroppen. De så ikke lenger ut som mennesker, forteller Teruko.

Hele tiden bar moren lillesøsteren på ryggen!

Etter hvert begynte min lillesøster å få problemer med pusten. Grunnen var de strålingene hun ble utsatt for i dagene etter bomben. Resten av livet var hun inn og ut av sykehus og mistet det meste av skolegangen – og strålingen hun ble utsatt for gjorde at hun også mistet det meste av synet.

– Min søster skrev i dagboken sin at hun ville lære så mye, men at det ble tatt fra henne. Hun skrev også at hun bare ville dø. Jeg fortalte henne at hun uansett måtte leve videre – selv om hele hennes liv ble svært vanskelig, sier Teruko.

– Hvorfor straffes jeg på denne måten? Jeg har ikke gjort noe galt. Det spurte hun meg om hele tiden! Lillesøsteren min døde 44 år gammel. Hun ble et eksempel på de mange som døde mange, mange år etter at bomben falt og som måtte leve med konsekvensene av den hele livet.

Ikke glemmes

Teruko retter blikket mot alle elevene i auditoriet.

– Jeg håper dere finner deres vei i livet og oppnår det dere drømmer om. Men da må det bli fred og ingen nye atombomber. Ingen skal måtte leve og dø med bitterhet slik som min lillesøster. Derfor oppfordrer jeg dere til å bidra med å kjempe for at det ikke lenger blir noen atomvåpen på jorden. Hør min historie og sørg for at den ikke glemmes. Dere er fremtiden, og den fortjener dere å få oppleve uten trusselen fra atomvåpen, slo Teruko fast.

Grusomme historier

– Mine foreldre fortalte meg at sola forsvant, sier Kunitoshi Nakamura fra Nagasaki.
Han var ett år gammel da bomben falt.

– Bomben skulle egentlig ha falt der vi bodde, men landet i stedet midt i sentrum av Hiroshima - hvis ikke hadde jeg ikke stått her i dag. Gjennom livet har jeg fått høre mange grusomme historier fra overlevende. Folk som opplevde pine hver dag gjennom livet. Folk som ville dø - men hvem skulle da fortelle historiene? De holdt ut for å kunne fortelle verden hva som skjedde. Snart er det ikke flere av oss som overlevde igjen. Men vi skal fortsette å fortelle så lenge vi kan, sier Kunitoshi.

Konsekvensene av stråling

Det skumleste var strålingene som trengte inn i kroppen og ødela celler og DNA. Kroppene ble spist opp innenfra. Mange døde unge av kreft, slik som den 11 år gamle jenta som håpet at hun skulle få leve videre hvis hun klarte å brette 1000 origamisvaner. Hun brettet dem alle, men døde 12 år gammel av leukemi.

Atombombene ødela også håp og drømmer. Mange måtte leve med konsevensene av stråling, som for eksempel kvinnen som mistet syv barn under graviditeten på grunn av de strålingene hun ble utsatt for. Atombombene tok mange liv i årene etterpå - også de ufødte liv.

Hev stemmen

– Ingen andre skal få oppleve dette igjen, derfor må vi jobbe utrettelig for å ta til orde for å avskaffe atomvåpen, spesielt nå hvor vi er i en tid hvor verden befinner seg i en kritisk situasjon og politikere som ønsker makt ruster opp, styrker sitt atomarsenal og truer med det farligste som finnes - atomvåpen. Jeg ser med sorg på det som skjer i Ukraina og Gaza. Men selv om jeg og dere ikke bor i disse områdene, skal vi ikke vende blikket fra virkeligheten - vi skal se på det som om det angår oss selv. Vær med å heve stemmen mot enhver krig og atomtrussel, oppfordret Kunitoshi alle tilstedeværende elever.

Klarere blikk

Jiro Hamasumi er «den yngste» som overlevde bombingen av Hiroshima. Han var et tre måneder gammelt foster i morens mage da bomben falt. Selv om han hadde seks eldre søstre, klarte moren å livnære dem takket være samholdet i lokalmiljøet.

– Min far fikk store skader og døde kun 49 år gammel. Da jeg var like gammel spurte jeg søstrene mine om de kunne skrive ned hva de hadde opplevd. Gjennom det fikk jeg et klarere blikk på hva som hadde skjedd med familien og de nærmeste rundt oss. Fortellinger om lik som ble brent på den åpne plassen foran den lokale barneskolen i nesten to måneder etter at bomben falt. To fettere, begge tre år gamle, som plutselig døde selv om de så tilsynelatende friske ut, sier Jiro.

Preget livet

– Far måtte ha vært livredd for å dø med tanke på at han ville etterlate seg familie og barn. Selv har jeg opplevd lykken ved å ha kunnet stifte min egen familie, slår Jiro fast - som har bestemt seg for å bli minst dobbelt så gammel som faren ble - altså 96 år. I dag er han 78 år gammel.

– Men jeg vil ikke dø før vi har fått en verden uten atomvåpen og kan leve uten frykt for det.

– Selv om jeg bare var et foster da atombomben falt, har det preget livet mitt. Tenk da på dem som selv den dag i dag pines av hva de opplevde og ble utsatt for - 79 år etter. Krigen blir aldri over for dem. Hør, mine unge venner. Dere er fremtiden. Ta med dere våre historier og kjemp mot antimenneskelige våpen som gjør det umulig å leve fullt ut som mennesker, sier Jiro.

– Hele menneskeheten vil gå til grunne hvis de tas i bruk igjen. Vær med og skap en verden uten atomvåpen og krig!

–Moralsk forkastelig

I dag har vi opplevd historie. Vi har hørt tidsvitner fra en hendelse som har formet verdenshistorien. Det er viktig å lære om fortiden for å kunne skape en bedre fremtid, sier Cirenia, en av de mange elevene på VG 3 som var til stede.

– Bruk av atomvåpen, ja alle våpen er moralsk forkastelig. Det er så flott at de overlevende står på og forteller. Deres arbeid påvirker nye og fremtidige generasjoners syn på atomvåpen. Det er så fortjent at de har blitt hedret med Nobels fredspris, slår klassevenninne Abigel fast.

– Inspirerende og rørende. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få oppleve å møte overlevende fra Hiroshima og Nagasaki. Det er et imponerende arbeid de gjør for at vi unge bedre skal skjønne hva som egentlig skjedde i all dens grusomhet, sier Michelle fra Grorud, også hun en av elevene på VG 3.