Det er ikke få av dem. En av dem som sikkert mange gjerne stiller seg bak er frustrasjonen rundt el-sparkesykler. Både i trafikken, og ikke minst parkert langs gatene. En dårlig parkert sparkesykkel kan tross alt utgjøre forskjellen på et fortau man kommer seg forbi med rullestol, rullator, krykker eller barnevogn eller om man må ut i veibanen.
Ikke at situasjonen alltid er like god når de er i bruk heller. Høy fart med litt ukonsentrerte førere som ikke er vant til å ferdes i trafikken er oppskriften på en skummel situasjon. Det er en kamp det kan være verdt å ta.
En annen kamp handler om de yngste i samfunnet vårt. Den siste halvannen måneden har barneskolene på Haugerud og Furuset vært oppslukende for mange. Barneskolen, limet i hele lokalmiljøet, er verdt å ta kampen for. Foreldrene på Trosterud skole har stått i spissen lenge. To møter i bydelsutvalget har blitt dominert av foreldregruppa, og nå er det snart tid for nye protestrunder. Om ikke det kan kalles kamp, så kan ingenting kalles det.
Andre steder pågår kampene mer i det stille og langtrukne. Det skrives høringsuttalelser, e-poster og avisinnlegg med håp om å utgjøre bare en liten forskjell. Slike kamper virker som evighetsprosjekter, men på samme måte som en liten vanndråpe kan endre på fjell, kan også den daglige, sakte kampen til slutt utgjøre en forskjell. Alt man trenger er å få vippet vektskåla.
På 1. mai samles vi gjerne rundt frokostbordet for å snakke om det som gjenstår. Hvilken kamp skal tas nå, og hvor trykker skoen hardest? Spør du hundre personer får du sikkert hundre ulike svar. Slik er det alltid. Det som står oss nærmest er alltid mest pressende.