«Fenomenet» Groruddalen er 65 år. – Det gir en identitet. En følelse av at man er en del av noe større

– Det vi er gode på her, det er å dele av kunnskapen vi har opparbeidet oss, sa Ole-Jørgen Pettersen, da alle var samlet ved villaen på Grorud, der de ble tatt i mot av redaktør Hjalmar Kielland jr. som også hadde heist flagget for anledningen.  For selv om de dal-omfattende foreningene har hver sitt «ansvarsområde», har det vært samarbeid på tvers hele veien.

– Vi deler faktisk broderlig av pengene våre også, særlig vestover, skyter Heidi Trøen litt spøkefullt, inn, med klar adresse til avsløringen av at bompengene samles inn i øst og brukes i vest.

De fire foreningene som er samlet i avishuset er Groruddalen Miljøforum, Groruddalen Historielag, Foreningen Kunnskap og Kultur i Groruddalen, og Groruddalen Kunstforening. Sammen dekker de et stort nedlagsfelt av temaer. Når man i tillegg setter prost i Groruddalen, Christofer Solbakken, ved enden av bordet, har man dekket det meste.

Opprinnelse

I dag rommer Groruddalen bydelene Grorud, Bjerke, Alna og Stovner. Groruddalen prosti har siden 2018 fulgt de eksakt samme grensene. Det hele virker nesten som en naturlov, at det er slik med den største selvfølgelighet. Slik det er det naturligvis ikke.

Selve navnet Groruddalen har gjort noen historiske gjesteopptredener, blant annet i en kongelig resolusjon fra 1868, men det var ingen samlende betegnelse for området før etter andre verdenskrig og en driftig avisredaktør ved navn Hjalmar Kielland fant ut at det var nettopp et samlende begrep man trengte. 16. september 1960 ble «Groruddalen» for første gang tilføyd i avistittelen, og siden har man ikke sett seg tilbake.

Kielland formulerte det nok best selv:

«De spredte strøk i dalen lå her og ropte på et felles navn. Det var på den tiden utbyggingen skjøt fart. Både tilflyttere og planleggere trengte et sammensveisende geografisk begrep å forholde seg til. Fra vår side definerte Groruddalen området som avisen skulle virke i.»

Utbyggingen skjøt som kjent enormt fart, og man må ikke glemme at dagens 150.000 innbyggere bare var noen få tusen rett etter krigen. Folk trenger jo noe å drive med, og foreningene vokste også i antall. Men til å begynne med var det av det helt lokale slaget, før Groruddalen Kunstforeningen i 1979 ble stiftet som den første dalomfattende forening.

– For vår del handlet det om å skape en felles arena for opplevelser og læring, helt spesifikt om kunst og kultur, Inger Margrethe Eriksen, som satt som leder fra 2003-24.

– Det er jo ingen steder i landet der man finner så mye forskjellig kultur som i Groruddalen.

– Nettopp! Vi trenger foreninger for å skape aktitvitet, oppsummerer Bodil Nordvik.

Hva er Groruddalen?

Spør du noen fra Bergen vet de nok hvor Groruddalen er, men da snakker man om det geografiske området. Leif-Runar Forsth formulerer det andre perspektivet på en god måte.

– Groruddalen, det er alle foreningene, avisa, samarbeidet og fellesskapet. Det ville virkelig ikke vært det samme uten.

Prosten formulerer det på en interessant måte når han omtaler det som «fenomenet» Groruddalen, noe som får Forsth til å nikke anerkjennende:

– Det gir en identitet. En følelse av at man er en del av noe større.

Eller enkelt og greit at man er den del av noe.

– Jeg husker da jeg jobbet i speideren. Der opplevde jeg at alle de guttene, tøffe og bråkete som gutter ofte kan være, følte seg veldig sett når jeg hilste på dem og pratet med dem hvis jeg traff dem ute på gata. Det tror jeg er veldig viktig for fellesskapet, at man gjør noe så enkelt som å si hei til hverandre, filosoferer Bodil Nordvik.

Men hvorfor er det så viktig med dette begrepet, denne paraplyen?

Alle foreningene trekker først fram nedslagsfeltet, en slags naturlig grense for området de dekker.

– Men samtidig handler det om identiteten, vi sier jo ikke først og fremst at vi er fra Oslo – vi sier at vi er fra Groruddalen, sier Heidi Trøen.

Dan Brovold fra historielaget trekker de samme linjene.

– Samme hvordan de deler det opp, så vil Groruddalen være Groruddalen. En felles identitet for oss som bor her.

Den forankringen og lokalpatriotismen er akkurat det Kielland hadde som ledesnor helt fra 1960. Og Brovold er glad for at det samtidig har vært rom for enda mer lokal tilhørighet under Groruddals-paraplyen også.

– Det er ikke «parkkveld i Stovner bydel», det er «parkkveld på Høybråten».

Vanskelige vurderinger

Selv om Groruddalen helt åpenbart er mer enn bydelsgrensene, så er det både spenning og bekymring knyttet til den kommende bydelsreformen.

OIe-Jørgen Pettersen jobbet i Bydel Grorud gjennom forrige bydelsreform, og har noen tydelige minner om hvordan det ikke bør gjøres.

– Ingen tok bydelene på alvor til å begynne med. De tekniske etatene var enerådende.

Dette problemet bare tiltok da Groruddals-satsingen begynte, og de pengene skulle brukes.

– Bydelene ble rett og slett satt på gangen. Det tok noen år med voksenopplæring før etatene forsto at det var vi som visste hvordan ting fungerte. Folk bor i bydelene, ikke i rådhuset.

Hans tydelige bekymring er at man ender med for få og massive bydeler.

– For store bydeler med uklare oppdrag kommer ikke til å fungere.

Miljøforum-kollega Heidi Trøen er opptatt at det må mer lokalt selvstyre inn i kommunen.

– I byggesaker har verken vi eller bydelene all verden vi skal ha sagt, tross alle innspillsrunder. Hvis vi skal få færre bydeler med flere oppgaver, da må de også få mer makt.

Prost Solbakken har også gjort seg noen tanker om reformen.

– Enig med Ole-Jørgen i at det kan bli for stort hvis man skal slå sammen bydelene. Men spørsmålet er også hva som skjer hvis Groruddalen-fellesskapet fragmenteres. Ingen av delene er spesielt gunstig.

Derfor er han opptatt at man må se på ansvaret som innbyggerne, og foreningene, sitter med.

– Jeg tror vi selv har nøkkelen til å fylle Groruddalen med innhold.

– Helt enig, det blir på mange måter opp til oss selv å klare å opprettholde Groruddalen slik den er i dag, supplerer Dan Brovold.

Da er det jo viktig å huske noe så enkelt som at navnet Groruddalen ikke bare følger bydelsgrensene, det rommer hele dalen. Både åsene, veiene og elvene. Men også blokkene, menneskene, foreningene og fellesskapet.