Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Det er mange mørke skyer over virkeligheten vår. Men hva skal man bekymre seg mest for? For oss på Haugerud, på Trosterud, i Bydel Alna og i Groruddalen møter vi noe som vi kan og må gjøre noe med: Å forhindre at organisert kriminalitet får fotfeste og overtar kontrollen over ungdommene våre.
Organisert kriminalitet er en nasjonal bekymring her til lands. Jfr. rapporten som Økokrim la fram for noen dager siden som viste til at kriminelle nettverk i økende grad infiltrerer lovlig norsk næringsliv og utnytter våre tillitsbaserte systemer. Øst Politidistrikt skriver i sin nye trusselvurdering: «Kriminaliteten som utøves er samfunnstruende i form av å spre frykt, undergrave etablerte samfunnsstrukturer og velferdsordninger eller truer den fysiske tryggheten generelt til befolkningen».
HJEMSTEDET VÅRT: På Trosterud og Haugerud i Bydel Alna har man jobbet fram prosjektet #DenGodeLandsbyen. Nå er det viktig at alle gode krefter står opp mor kriminalitet, oppfordrer artikkelforfatteren. FOTO: Øystein Kielland
Ja, trusselen er verre i mange andre land. Noen land er allerede «narko-stater» der styre og stell er overtatt av narkobander. Men vi har sett begynnelsen også her hos oss. Og det kan bli verre. Mye verre. Her gjelder det å være tidlig ute. Sette inn tiltak før det er for seint.
Vi hører i nyhetene om hvordan organisert kriminalitet kjøper seg inn i bransjer som bygg og anlegg, barnevern, eiendom, restauranter, advokater og så videre. Hos oss på Haugerud og Trosterud har vi ikke bransjer og bedrifter som er attraktive på denne måten. Men vi har én ressurs som er veldig attraktiv for kriminelle: Vi har ungdommer!
Dette betyr at vårt første møte med organisert kriminalitet har blitt narkotikakriminalitet. Bruk av narkotika. Salg av narkotika rundt hushjørnene våre. Først var det mest hasj, men kokain er på vei inn, kanskje også andre stoffer.
At våre ungdommer får ødelagt kroppen, hodet og livet på grunn av narkotika, er ille nok. Både for dem det gjelder og for fortvilte pårørende og venner.
Men skadene på menneskekroppen er likevel ikke det mest alvorlige ved narkotika. Skadene på samfunnskroppen er mye verre. Kriminalitet ødelegger hele lokalsamfunn og påvirker oss alle – hvis de kriminelle får drive på i fred.
Der narkotika er gift for kroppen, er narkotikakriminalitet gift for samfunnet og fellesskapet.
Narkotikakriminalitet er knyttet til alt man kan tenke seg av jævelskap på denne kloden. Kjøper man narkotika, eller driver med dealing, blir man sponsor for de verste kriminelle på jorda. Man finansierer barnedrap, miljøødeleggelser, våpensmugling, mord på politikere og landsbyledere, korrupsjon, private geriljahærer, menneskehandel, prostitusjon, hvitvasking av penger og mye annen elendighet.
Som bruker av narkotika eller dealer gjør man seg selv frivillig til slave. Vi har ikke hatt slaver i Norge siden vikingetida.
Vi hadde aldri noen hundreår med livegenskap som ellers i Europa. Men nå innfører narkotikabandene slaveri i Norge og i Groruddalen. Den som bidrar med kjøp eller dealing, sitter i saksa.
Du kan ikke velge å trekke deg; du vet for mye. Du mister talefriheten; du kan ikke si hva du vil. Du mister tryggheten; du kan ikke betro deg til hvem som helst. Du kan ikke søke hjelp hos andre. Da får du en trussel på telefon eller et skudd i kneet.
Politiet har en hovedoppgave med å avdekke og forhindre kriminalitet. Men uansett hvor mye ressurser vi bruker, hvor mange folk politiet får og hvor godt politiet jobber: Vi kan ikke forvente at de skal klare dette alene, uten befolkningens hjelp. Det sier også politiet. Vi som bor her, må bry oss mer. Fordi det handler om våre ungdommer og vår landsby.
BEKYMRET: Dag Endal har forslag til hvordan man kan møte trusselen fra organisert kriminalitet – ofte med utgangspunkt i narkotika-omsetning.
Det er mye vi bør og kan gjøre:
Ungdom må si fra: Vi vil ikke ha narkotika i vårt nærmiljø. Det er enkelt å si nei. De fleste unge i verden sier nei til narkotika.
Kriminelle må ikke få arbeidsro. Vi må melde til politiet når vi ser noen som dealer. Alle kan rapportere numrene på disse bilene som kjører inn, leverer noe og stikker av. Vi må rapportere om steder som blir okkupert til røyking og annen dopbruk. Vi kan vise politiet til steder som blir brukt til å gjemme bort stoff.
Foreldre til tenåringer må vite hvor ungdommene er, hvem de er sammen med og hva de gjør.
Foreldre må tørre å spørre tenåringen som kommer hjem med ny og dyr jakke eller dyre joggesko: Hvordan har du fått råd til dette? Hvor kom pengene fra? Hvem er du sammen med? Hvor er det dere oppholder dere?
Bry oss om hverandre. Både voksne og ungdom må tørre å si fra hvis man er bekymret for ungdom som selger eller bruker narkotika. Til foreldrene, til skolen, til politiet, til barnevernet. Dette er ikke sladring. Det er livredning, det er vennskap, det er solidaritet.
Ungdomsskolen må gjennomføre undervisning som gir fakta om farene ved dopbruk – og de enda større farene ved å bli blandet inn i kriminelle nettverk.
Vi må snakke om det i den offentlige samtalen i landsbyen; om farene som organisert kriminalitet representerer. Både nasjonalt og her i vårt nærmeste nærmiljø.
Kriminalitet er ikke noe vi kan tie i hjel eller håpe på går over. De kriminelle snakker sammen, i skjul og hele tida. Vi andre må også snakke sammen.
Vi må framsnakke politiet. Uten et aktivt, effektivt og synlig politi er vi fortapt. Vi må ikke la oss villede til å tro på gangsterkulturen fra USA og enkelte slike profeter her hjemme. Gangsterkultur er dritt. Politiet beskytter oss, de er våre hjelpere. Gangsterne utnytter oss, hvis de får mulighet.
Vi må sørge for at foreldremøter og andre aktiviteter i barnehager og skoler er slik at foreldre blir vant til å samarbeide seg imellom. Helt fra barna begynner i barnehagen til de slutter på ungdomsskolen. Kriminelle organiserer seg godt. Vi har ikke en sjanse hvis vi som er voksne og foreldre, er en flokk med isolerte og ensomme individer som går alene med våre bekymringer
Skolene våre må bruke metoder som kan bringe foreldre sammen om å sette felles grenser og involvering i de unges oppvekstmiljø. Slike gode programmet finnes.
Sterk & Klar er ett slik program. Lavterskel, men med stor effekt på skolemiljøet. ICDP er et annet program. Mer krevende å gjennomføre, men antakelig med enda større effekt på dem som deltar.
Trenger vi en egen exit-mekanisme? Har vi noe som funker? Kan vi lene oss på andre som har metoder og erfaring? Vi har ungdommer som er hekta. Ikke primært på narkotiske stoffer, men hekta opp i kriminelle nettverk. Det kan være vanskelig, for noen også farlig, å bryte ut. Man trenger hjelp; exit-hjelp.
Vi kan vitalisere Haugerud samarbeidsforum som kanal mellom landsbyen, bydelen og politiet. Regelmessige diskusjoner om situasjonen i ungdomsmiljøet, inkludert farene som dopbruk og narkokriminalitet utgjør.
Tverrfaglig forum må vie større oppmerksomhet til dealing, dopbruk og trusselen fra organisert kriminalitet. Selv om forumet i stor grad omfatter folk og institusjoner som har sitt virke på dagtid, og narkotikakriminalitet mest foregår på kveldstid, må voksensamfunnet snakke om det.
Hva med å prøve en lokal variant av den såkalte Islandsmodellen som regnes som best practice i forebygging: Et systematisk samarbeid mellom alle gode, lokale krefter om forebyggende tiltak, med fortløpende kartlegging og nødvendig justering av kursen.
Vi har allerede et godt grunnlag, vi som har SaLTo, Den Gode Landsbyen, Tverrfaglig forum under SaLTo, mange andre samarbeidsfora og en lokal kultur for inkludering og samarbeid.
Og så må vi alltid sørge for at vi har folk mellom husa våre. Tomrom mellom blokkene er en invitasjon til gangstervirksomhet. Vi må ha hyggelige, ansvarsfulle og engasjerte unge og voksne som er ute i mellomrommene, som ser hva som skjer lokalt, som holder dialog med barn og unge og som bryr seg når det trengs. Slik kan vi skape den landsbyen som vi alle trenger i oppdragelsen av våre barn og unge.
Lykkes vi ikke med dette, kan vi se langt etter #DenGodeLandsbyen.
Dag Endal, Haugerud og Groruddalen