Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Jeg tar meg i å tenke på hva slags samfunn han vil møte. Yngst av tre med en mamma som driver med politikk. I en tid der debattklimaet er brutalt. Det politiske ordskiftet har hardnet. Skjellsordene er mange. Bak skjermen finnes ingen grenser.
Det koster å være politiker. Det koster sene kvelder, mengder med sakspapirer, vanskelige prioriteringer og tøffe debatter. Det er en del av jobben når man blir folkevalgt. Det å være folkevalgt, en tydelig stemme i offentligheten, det krever mye. Det skal likevel aldri kreve tryggheten til den lille gutten som jeg bærer på akkurat nå.
Når du sier ja til politiske verv, tar du på deg et stort ansvar. Et ansvar som også kan føles grenseløst. For folkevalgte er det ikke noe som kalles normal arbeidstid. Du er alltid «på». Alltid med følelsen av at du burde gjort mer. Og så forventes det at du i tillegg skal stå i alt av kritikk.
Etter sosiale medier, og kanskje særlig de «nyere» sosiale mediene som for eksempel TikTok, har hets og usakligheter nærmest blitt en normalisert del av hverdagen.
28. mai skrev Akers Avis Groruddalen om min BU-lederkollega, Rashid Nawaz, som opplever personhets og trakassering langt utover politisk uenighet og debatt. Høsten 2024 skrev avisa om at Nawaz ble sykmeldt av «umenneskelig press», også da handlet det om personhets og trakassering. Tendensen er at hetsen er sterkest i forbindelse med heising av regnbueflagget.
Som BU-ledere er vi forberedt på kritikk, men la en ting være klart - vi skal ikke være forberedt på hets og trakassering. Ingen skal måtte være forberedt på det. Heller ikke politikere. Vi står i skarp kritikk, frustrerte velgere, konfronterende spørsmål og politisk uenighet. Det er en viktig del av demokratiet, men vi skal slippe å bli oppsøkt privat, og at folk kikker inn i vinduene våre, tar bilder og filmer, slik Nawaz beskriver.
Terskelen for å gå fra saklig uenighet til personangrep oppleves som lav. Sosiale medier har fungert som en akselerator.
Tar du en titt på kommentarfeltet på TikTok, ser du raskt at terskelen for hets og stygge personkarakteristikker er lav. Selv ble jeg kalt autist forrige uke - da fordi jeg mente søtsaker ikke hørte hjemme i barnehagene eller på skolene.
Rapporten «Hets og trusler mot politikere: en spørreundersøkelse blant medlemmer av regjering, storting og partienes sentralstyrer i 2025» (Politihøgskolen, 2026) bekrefter at det politiske ordskiftet har hardnet. Rapporten viser en økning i andelen politikere som opplever hets og trusler. Andelen som opplever dette er så høy som 40 prosent. 20-25 prosent rapporterer at truslene har fått konkrete konsekvenser for dem som for eksempel sikkerhetstiltak som voldsalarm. Over 70 prosent har opplevd hets eller trusler.
Det er en farlig utvikling. Prisen for å være folkevalgt skal ikke være din og familiens trygghet. Hvis vi ender opp med at bare de mest hardbarkede orker å stå i stormen, mister vi det brede, representative folkestyret.
Vi risikerer å overlate de politiske arenaene til de som roper høyest og har mest ytterliggående meninger. Hvis de som ønsker å bidra trekker seg tilbake, er det de destruktive kreftene som vinner. Som Nawaz sier: «hvis jeg trekker meg, så vinner de».
Det er ikke uenighet som er problemet. Du kan være så uenig du bare vil. Det er en del av demokratiet. Problemet er trusler, hets og trakassering. Når noen blir truet til taushet. Det er uhørt.
Politikere og samfunnsdebattanter, uansett parti, kjønn, bakgrunn eller meninger, skal være trygge. Vi trenger redelighet i kommentarfeltene. Vi trenger saklige debatter, for det er det som er med på å utvikle samfunnet i positiv retning.
Melkeflasken er tom og jeg legger gutten min forsiktig ned i sengen. Når han våkner til en ny dag, vil jeg at han skal møte et samfunn der vi kan være uenige om politikk, men likevel møte hverandre med respekt. For hans skyld, og for alle de som skal forme fremtidens samfunn. Vi trenger et ordskifte som bygger opp i stedet for å rive ned. Kampen mot hets, trakassering og trusler handler om hva slags samfunn vi velger å gi videre til barna våre.
Mari Morken,
nestleder i Oslo Arbeiderparti og BU-leder i Alna