Med veldig lite kjennskap til den type musikk han komponerer syntes jeg ikke det var riktig å prøve å fremstå som en slags kunnskapsrik samtidsmusikkjournalist og prøve å komme med spørsmål om hans musikalske virke. Men Thommesen selv, hans bakgrunn og oppvekst, og ikke minst hva som inspirerte  og førte ham inn i musikkens verden, var jeg svært så nysgjerrig på.

Hyller og skap

– Det tar vi en akevitt på, humrer Olav Anton.
Dermed kom to fylte akevittglass på et bord fullt med biografier over store klassiske musikere og dirigenter, og enda flere CD-samlinger i samme genre.
– Unnskyld rotet, men alt har ikke kommet på plass i hyller og skap. Lederen av Skovlystiftelsen, Hilde Dagny Holbæk-Hanssen, er hun som har tatt på seg arkiveringsoppgaven her i musikkstudioet. Men det er så enormt mye som skal på plass, så det tar litt tid. Dessuten har jeg en viss evne til å kjøpe ganske mye som kommer ut på markedet, så hun får stadig vekk nytt som skal på plass, smiler Olav Anton – som vant Nordisk Råds musikkpris for «Gjennom Prisme» i 1990.

Dose Beethoven

Musikkstudioet, som ligger på samme tomt som huset Skovly, var ferdig bygget i 2013. Der sitter Olav Anton daglig og komponerer. Men det er litt av et skue der inne. Piano og arbeidsbord er omringet av alt han har samlet i løpet av livet når det gjelder musikk, både som komponist og i undervisningssammenheng. Det er hyller og reoler overalt, høyt og lavt. Midt i rommet en storskjerm og alt som tenkes kan av avspillingsutstyr. Det meste på CD – ikke minst opptak av konserter.

– Beethoven
– Beethoven?
– Vi må ha en dose Beethoven. Jeg skal finne fram 7. symfoni med Leonard Bernstein som dirigent, sier Olav Anton.
Opp en stige, og så ned med den syvende i hånda. Et par minutter etter svinger Bernstein dirigentstokken på storskjermen.
– Symfonien er en musikalsk konfrontasjon med Napoleon. Han startet å komponere den da Napoleon planla sin invasjon av Russland. Musikk er mer enn musikk. Det er viktig å vite hva som får en komponist til å komponere det han komponerer, humrer Olav Anton.

Han snur seg mot meg
– Hvis du enkelte ganger synes synd på deg selv, tenk på Beethoven. Tenk hva musikken betydde for ham – og så mistet han hørselen. Beethoven kunne fort ha drept seg selv, men fortsatte heller å gi oss noe av den beste musikken som noensinne er laget.

Uroppførelsen av 9. symfoni i Wien i 1824. Beethoven dirigerte. Han var helt døv og lå noen takter etter orkesteret mot slutten. Publikum brydde seg ikke, og det ble stående applaus og trampeklapp fem ganger. Men på den tiden var det etikette at kun det keiserlige paret kunne bli hyllet med tre stående ovasjoner. At en komponist med lav sosial status ble beæret på denne måten var uhørt. Politiet rykket inn i lokalet for å avbryte den eksplosive begeistringen og få folk ut av lokalet. Beethoven forlot konsertsalen sterkt beveget.

– Musikkhistorie er vidunderlig, smiler Olav Anton.

– Så Beethoven ble spiren til din musikkinteresse?
– Nei. Men la meg først forklare min omflakkende barndom, den har med det å gjøre. Min far var diplomat Knut Thommesen. En karriere som brakte ham til Warszawa, Montreal, London, New York og tilbake til London. Da jeg ble født var han stasjonert i New York igjen, før det bar til London nok en gang og siden Bonn, London på nytt, New York nok en gang, før det ble Brasilia, Tokyo og Helsingfors. Mildt sagt et omreisende barndomsliv, poengterer Olav Anton.
– Det er enkelte av disse stedene som ble musikalsk viktige for meg.

– Forresten, jeg har en ganske så fargerik familie. Skal vi ta det først?
– Kjør på.
Far Knut var sønn av medisinprofessor Hans Saenger og Ellen Helle Constance Brun Thommesen Sandvik. Hun var forresten det man kan kalle en Kristiana-bohem. En dame som visste å leve livet – men vi vet at hun er min bestemor, for å si det slik, humrer Olav Anton.

Surr i familietreet

Hans far, altså min oldefar, var den kjente gynekologen Max Saenger som var den første som utførte et keisersnitt i Norge. Han var gift med sangerinnen Helga Marie Ellingsdatter Vaagaard. Ellers kan jeg nevne at fars bestefar på morssiden, også det en av mine oldefedre, var Ola Thommesen som i 1910 grunnla dagsavisen Tidens Tegn.

Min bestefar på morssiden er maleren Jonas Lie, en av de første norskfødte malere som slo gjennom i USA. Oldefar Sverre Lie var sivilingeniør. Sverres søster Tommasine var gift med forfatteren Jonas Lie (de var søskenbarn). Min malende bestefar Lie var for øvrig fetter til, og må ikke forveksles med, Jonas Lie som var politiminister fra 1940-1945 og leder for Germanske SS i Norge fra 1941-1945. Ham snakker vi ikke om, understreker Olav Anton.

– Litt av en familie. Jeg pleier å gå litt surr i familietreet, men får god hjelp av Per Willi til å holde orden, slår han fast.
Nevnte Per Willi kommer inn i musikkstudioet for å proklamere at pinnekjøttmiddagen straks er klar.
– Har du nevnt din bestemor på morssiden, da. Det synes jeg er en artig historie, sier Per Willi.
– Ja, bestemor Inga Sontum, andre kone til maleren Jonas Lie. Hun var for øvrig danserinne. Hennes far, altså min oldefar Christian Fredrik Sontum, var livlegen til Henrik Ibsen. Det er en artig kuriositet, ja, konstaterer Olav Anton.

Diplomatlandsbyen Venusberg

– Dette ble mye familie. Du spurte egentlig om hvordan musikkinteressen oppsto. Som sagt, det var en omflakkende barndom. Da jeg var seks år flyttet vi til Bonn, og der var jeg med foreldrene mine for å se verdens mest berømte barneopera – Hans og Grete av Engelbert Humperdinck (ikke smørsangeren), basert på Grimm-brødrenes eventyr. Med skrekkblandet fryd ble jeg en operaelsker der og da. Det er kun tre dager siden jeg så den igjen på video. Men i Bonn, nærmere bestemt i diplomatlandsbyen Venusberg, var det en kiosk jeg stadig beøkte. Der jobbet en meget musikkinteressert dame som skjønte at jeg var like musikkinteressert, til tross for min unge alder. Hun inviterte meg hjem til seg hvor jeg fikk lytte til de store klassiske verkene – og hun hadde LP-plater fra Deutsche Grammophone. Suveren kvalitet – ikke de gamle 78-platene. Den unge Thommesen ble helfrest, slår Olav Anton fast.
– Jeg husker spesielt Beethovens 7. symfoni. Det er ikke uten grunn at jeg ville at du skulle lytte til den, legger han til.

Arturo Toscanini ble også en helt i unge Thommesens liv.
– Foruten å være en av de største dirigentene var han en pioner ved å sørge for at store konserter ble sendt på radio og tv. Han flyktet fra Mussolini og fascismen og ble amerikansk statsborger i 1939 hvor kringkastingsorkesteret NBC Symphony Orchestra i New York ble etablert spesielt for ham. Radio- og tv-overførte konserter gjorde ham til et mediefenomen og noe av en kulturinstitusjon. En stor helt på mange måter i mine øyne, sier Olav Anton.

En konsert med Philadelphia Orchestra med dirigent Eugene Ormandy da han var 17 år gammel gjorde også et mektig inntrykk.
– Når man får oppleve noe slikt i en alder hvor man er mest mottakelig, gjør det noe med deg!

Ble herdet

Det ble skolegang både i England og USA som han ikke akkurat husker med glede.
– Jeg gikk på en fin kostskole i England som var det reneste marerittet. Et forferdelig sted med gale, krigsskadde lærere fra første verdenskrig. Alle som en. Vi ble psykisk terrorisert av den gjengen. Men det skal sies at vi ble herdet. Når jeg tenker tilbake på det var det veldig operatisk og dramatisk. Når jeg nå lytter til Wagner kjenner jeg dem igjen der, smiler komponisten.

Da familien bodde i New York fikk han en elendig utdannelse også der.
– En blek imitasjon av den engelske kostskolen. Per Willi derimot fikk en bedre utdannelse under enkle kår på  Raufoss – der hadde de fantastisk idealistiske lærere. Jeg ble bare straffet med trappevask og hagearbeid uansett!

Tolv professorer

Men det var musikk han ville studere da han ble eldre, og da kom farens forbindelser godt med. Det endte med studier ved Westminster Choir College og Indiana University i USA. Det ble en bachelorgrad i komposisjon i 1969. Han studerte deretter med Piotr Perkowski i Warszawa i 1970 og under Werner Kaegi og Otto Laske i Utrecht 1971-1972. Studiene i Indiana var ganske enkelt helt utrolige. Der i midtvesten ville universitetet rekonstruere de europeiske miljøene. De knyttet til seg tolv professorer som hadde spilt under Toscanini. Spesielt den tysk-amerikanske komponisten Bernard Heiden betydde mye for Olav Anton.

Japansk musikk

To år inn i studiene tok han også egne timer hos den rumenskfranske komponisten, arkitekten og matematikeren Iannis Xenakis.
– Han var en av de store og mest sentrale innen samtidsmusikk. Han forandret ganske enkelt livet mitt, sier Olav Anton, som også studerte japansk musikk med en gammel Geisha de gangene han besøkte foreldrene da faren var stasjonert der.

– Det var veldig uvanlig å få innpass i et slikt miljø. Så fremmed det kunne bli. Men så bar det for godt hjem til Norge hvor jeg ble involvert i en stor kunstneraksjon som førte til etableringen av Norges musikkhøgskole, hvor jeg sammen med kollega Lasse Thoresen fikk opprettet en seksårig komposisjonslinje, forteller Olav Anton.
Han ble lektor ved musikkhøgskolen i 1973, førsteamanuensis i 1977 og professor i 1994. Han ble emeritert fra professorstillingen i 2014.

Olav Anton sier ærlig at han ble preget av å måtte flytte på seg så mye i oppveksten.
– Vi ambassadørbarn er som barn av militære og misjonærer. Du blir revet opp og flyttet til nye steder hele tiden. Heldigvis ble musikken en god stabilisator for meg. En av våre nærmeste naboer er Gunn Jorid Roset som du kjenner godt til og som var Norges ambassadør til Malaysia i fire år. Hun hadde med seg hele familien. Vi kjenner hverandre godt, så jeg kunne ta en prat med henne før hun dro av gårde om det å være ambassadørbarn, selv om jeg visste at hun og barna er forstandige mennesker og at det ikke ville bli så omflakkende tjeneste som med min far. Men det er alltid greit å dele erfaringer, sier Olav Anton.

Vi forlater musikkstudiet og inntar middagsbordet i huset Skovly. Per Willi står ferdig med en herlig pinnekjøttmiddag.

Det blir mye musikkprat. Ikke minst de mange reisene de to har hatt sammen for å besøke festivaler og operahus ute i den store verden.
– Selv på kjøkkenet ligger det en masse musikkhistorie i form av bøker og plater.
– Det skal selvsagt inn i musikkstudioet. Men det tar sin tid å få det flyttet over. Han Olav Anton er ikke den kjappeste her i verden, fleiper Per Willi.
– Vi er stort sett trege begge to. Se her. Det ligger haugevis med julegaver rundt omkring som fremeles ikke er pakket opp. Vi holder på med å åpne pakker til langt over nyttår, sier Olav Anton.
– Det har sin sjarm det også. Vi trenger ikke å forhaste oss. Det viktigste er at Olav Anton får flest pakker av oss to. Hvis ikke blir han sur og grinete, fleiper Per Willi.

Det ble en lystig aften hos Olav Anton og Per Willi. Men det hele måtte selvsagt avrundes med en grandios symfoni - og dermed bar det inn i musikkstudioet igjen.
– Gustav Mahlers 6. symfoni. Den, du Wulff, er mektige saker. Bakgrunnen for symfonien var Mahlers helsemessige og personlige utfordringer, blant annet mentale belastninger etter hans kones utroskap med arkitekten Walter Gropius, sier Olav Anton.

Øverste hylle

– Et sinnsykt verk som tar for seg livet hvor han med mektige paukeslag dundrer løs mot ekteskap, skjebne, karriere og helse. Dette er som en roman. Han Karl Ove Knausgård kan bare gå hjem. Ingen kan beskrive livet som Mahler gjør det gjennom denne musikken. Denne videoen er innspilt i Gewandhaus konsertsal i Leipzig med Leipzig Gewandhaus Orchestra og dirigent Riccardo Chailly. Det er like mektig hver gang. Dette er autofiksjon på øverste hylle hvor det ikke settes tydelig skille mellom komponistens intime liv og fiksjonaliseringen av det - altså selvfiksjonalisering, påpeker Olav Anton.

Nei, nå må det bli en akevitt til. Det trengs etter en opplevelse som dette!

ARNE OLAV THOMMESEN

Etter endt utdannelse begynte Thommessen  sin undervisningsvirksomhet ved Norges musikkhøgskole i 1972, og underviste blant annet i metodisk improvisasjon, instrumentasjon, musikkformidlig og musikalsk retorikk. I 1980 startet han, sammen med Lasse Thoresen, kursene i sonologi. Han var med på etableringen av en seksårig komposisjonsutdannelse ved Norges musikkhøgskole og ble konstituert professor i komposisjon i 1987. Fra 1989 til han gikk av med pensjon i 2014 hadde han en fast professorstilling. Han foreleste også i mange år i operahistorie ved Statens Operahøgskole, og han var gjesteprofessor ved Århus Musikkonservatorium i 2008/09.

Fra 1972 gjorde han seg stadig mer gjeldende som komponist. Litt lyd ble uttatt til ISCM - Verdensmusikkdager i London i 1972, Opp-Ned ble urfremført av Oslo Filharmoniske Orkester i 1973 og Gjensidig fikk Samtida Musiks Kvalitetspris og ble fremført ved Festspillene i Bergen i 1973. Etter dette gjennombruddet fikk han en rekke bestillinger. Stabsarabesk, En Plakatopera, Maldoror, Det Hemmelige Evangeliet, Overtonen, Et Konsertkammer er viktige verk fra denne perioden.

På begynnelsen av 1980-tallet begynte han å benytte sitater fra tidligere komponister som utgangspunkt for noen av sine verker, noe som bidro til å sette hans eget, nyere tonespråk i en historisk kontekst. Kor- og orkesterverket Fra et Glassperlespill (1979-80), med temaer fra Beethoven og Verdi og klaverkonserten Makrofantasi over Grieg's a-moll (1980). I årene som fulgte komponerte han hornkonserten Beyond Neon (1981) og cello/orgelkonserten Gjennom Prisme (1982-83). Disse verkene ble urfremført hver for seg i perioden 1980 til 1983 av orkestrene i Oslo og Bergen samt Minnesota Symphony Orchestra, men samlet utgjorde de hans helaftens konsert-opera Et Glassperlespill, som måtte vente på sin urfremføring til Festspillene i Bergen i 2005, med Bergens Filharmoniske Orkester, solister og kor.

Som festspillkomponist i Bergen i 1985 fikk Thommessen fremført klaververket EingeBACHt (1984) og den endelige versjonen av Hermafroditen (1970/1980), som Kungliga Svenska Operan hadde urfremført med stor suksess i Stockholm tidligere på året. Samme år ble scenemusikken til Romeo og Julie skrevet til åpningsforestillingen for nybygget til Det Norske Teateret, der Thommessen i ti år, under teatersjef Svein Erik Brodal, skrev scenemusikk til bl.a. Kong Lear og Keiser og Gallilæer. Andre verk fra denne perioden er The Emerald Tablet (1985), Gnostic Fragments (1985) og The Phantom of Light (1990) som ble bestilt av Svenska Rikskonserter.

Verker med sitatteknikk dukker stadig opp i hans verker. Eksempler er fiolinkonserten Bulls' eye (1998/2001), som er en «symfonisk innpakning» av Ole Bulls fiolinkonsert i A-dur og likeledes Corelli Machine (2002) for strykere. Felix Remix, strykekvartett nummer 4 (2014), Felix fragments - A symphonic scherzo for strings (2015) med sitater fra Mendelssohn. Den dokumentariske kammeroperaen Kristi brud  2012, basert på Knutby-saken, henter sitater fra Ruggero Leoncavallos opera Pagliacci.

Et verk hvor han nærmest komponerer side om side med den opprinnelige kollegaen er Veslemøy Synsk (2007). Her danner Griegs Haugtussa-syklus utgangspunktet, men der Grieg bruker åtte av Garborgs dikt, har Thommessen valgt ut 26 og laget en forestilling på over to timer. I noen tilfeller benytter han Griegs sanger, men omarbeider stoffet i større eller mindre grad – eller blander, slik har gjør i sangen Elsk, der han legger inn biter av Killingdans. I sangene som ikke er hentet fra Griegs syklus, benytter han tildels Grieg-lignende temaer og rytmikk som bearbeides videre i Thommessensk tonespråk.

Thommessen arbeider ofte tett med utøvere. Et samarbeid som har medført to større verker er med skuespilleren Juni Dahr med utgangspunkt i norsk og gresk mytologi: Edda-Da (1991) og Kassandra (1996), som begge fins i norsk og engelsk versjon. Med sine studenter på operahøgskolen laget han operaene En plakatopera for musikk (1978) og Hertuginnen dør (1987). Av instrumentalister han har samarbeidet mye med kan nevnes fiolinisten Peter Herresthal, som blant annet mottok Musikkritikerprisen for sin fremførelse av Thommessens fiolinkonsert Bull’s Eye under Festspillene i Bergen i 2002. Samarbeidet med gruppen POING har resultert i Et operakammer (2001) for ensembler og Guri Egge, Fire Tsjaikovskij-skisser (2019) og Raske Skyer (2011) for POING og strykeorkester. Med Nederlands Blazers har han laget verkene Lass O! Deine Tränen (1998), basert på motetter av Orlando di Lasso og Music for Vandals (1998), basert på John Dowlands Lacrymae. Samarbeidet med bratsjisten Soon-Mi Chung resulterte i bratsjkonserten Ved Komethodet og kammerverket mellom Ludwig og Louis.

Med omfattende kunnskaper i musikkhistorie, kunsthistorie og tilstøtende fag, samt en svært levende formidlingsevne, ble Thommessen en engasjerende og ettertraktet lærer ved Norges musikkhøgskole. Han har også gjort seg bemerket som foredragsholder, samfunnsdebattant og skribent. Hans musikkhistoriske serie med Tone Lunaas Kværne i NRK, På komponistloftet, munnet ut i programmet Jeg er flerspors, som vant Prix Italia i 1996.

I tillegg til Festspillene i Bergen, har han vært festspillkomponist under Festspillene i Nord-Norge, Risør Kammermusikkfest, Trondheim Kammermusikkfestival, Båstad Kammermusikkfestival og Aalborg Musikdage.

Thommessen har vært styremedlem i Ny Musikk, Norsk Komponistforening og har sittet i Statens Musikkråd og Kunststyrelsen i Danmark. Han var blant initiativtakerne til Norsk Musikkinformasjon og satt som styreleder for senteret i de viktige etableringsårene 1979-85. I 2019 opprettet han Skovlystiftelsen, som har til oppgave å støtte norske komposisjons- og musikkteoristudenter, og der hans eiendom, eiendeler og musikkarkiv også testamenteres.

Priser og hedersbevisninger

• Festspillkomponist ved Festspillene i Bergen, 1985
• Familien Wilhelm Hansens legat, 1987
• Kritikerprisen (komponistkritikerprisen) for Hertuginnen dør, 1987-1988
• Lindemanprisen, 1989
• Årets Verk fra Norsk Komponistforening for Gjennom Prisme, 1989
• Edvard-prisen i klassen samtidsmusikk – større verk for BULL's eye, 1989
• Nordisk Råds Musikkpris for Gjennom Prisme, 1990
• Festspillkomponist ved Festspillene i Nord-Norge, 1995
• 2. pris ved Rostrum i Paris for Gjennom Prisme, 1990
  
• Prix Italia for radioprogrammet Jeg er flerspors med Tone Lunaas Kværne NRK, 1997
• Hafslunds kulturpris, 2001
• Medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien (The Royal Swedish Academy of Music), 2002
• Fegerstens Musikkpris, 2010

Kilde: oathommessen.no