Skivebom fra Groruddalen Senterparti

Man kan ikke kjenne Oslopolitikken godt hvis man påstår at kommunen i dag er organisert for å møte morgensdagens utfordringer. Vi blir betydelig flere eldre fra 2035, det blir færre yrkesaktive bak hver pensjonist og det er lite sannsynlig at kommunen vil få mye mer å rutte med i tiden som kommer. Skal vi møte den berettigede kritikken fra Riksrevisjonen om at kommunene ikke er forberedt på den såkalte «eldrebølgen», må vi organisere oss smartere. Det sørger bydelsreformen for.

Det har faktisk gått 38 år – mer enn én generasjon – siden bystyret i Oslo vedtok å gå fra 34 til 25 bydeler, og samtidig gi de nye bydelene stort ansvar innen helse- og sosialsektoren. Den nye bydelsreformen gir bydelene enda mer makt og innflytelse ved at oppgaver på flere felt flyttes ut fra kommunen sentralt. Helsehusene skal til bydel uten at sterke fagmiljøer skal splittes, og i 2034 skal alle bydeler ha et korttidshus. På den måten blir det mulig å se innbyggernes omsorgsbehov nærmere, på tvers av tjenestenivåer, i stedet for at innbyggeren bare er et navn i en statistikk.

I denne bydelsreformen får bydelene dessuten ansvar for langt mer enn oppgaver innen helse- og sosial. Gjennom høringsrunder har bydelene rapportert at de ofte føler avmakt i møtet med de store etatene, og at de ikke blir lyttet til. Nå gir vi dem blant annet ansvar for klagesaker, parker og nærmiljøanlegg, og i forliket styrker vi denne dimensjonen med at bydelene skal høres og høres tidlig nok både i trafikk- og plansaker. Jeg har tro på at bydelspolitikerne vil vise seg denne tilliten verdig, for fornuften er nok ganske likt fordelt mellom sentrale og lokale politikere.

Noen kritikere av reformen mener at de åtte nye bydelene blir for store. Og ja, alle bydelene ville vært en stor kommune i norsk sammenheng. Men det er nettopp størrelsen som gjør det mulig å desentralisere såpass mye ansvar, håndtering av tyngre oppgaver krever robuste bydeler med sterke nok fagmiljøer. La meg likevel gå inn i det Rune Svendsen skriver: Den nye bydelen som samler Alna, Stovner og Grorud får nesten 113.000 innbyggere som er spredt på 30 kvadratkilometer. Til sammenligning har Drammen omtrent like mange innbyggere, 106.000, men kommunen dekker et areal på hele 305 kvadratkilometer.

Hvis Drammen klarer å tilby sine innbyggere gode kommunale tjenester på et 10 ganger så stort areal, tror jeg den nye Groruddals-bydelen vil klare det helt fint. I forliket mellom Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre, Frp og KrF understreker vi dessuten at de nye bydelene må spre tjenestestedene sine godt internt, og at kommunens virksomheter ved flytting alltid skal vurdere et alternativ i ytre by. På den måten kan vi forebygge svekkelse av lokalmiljøer med høy tetthet av kommunale arbeidsplasser.

Så er det én faktor til som Svendsen later til å overse: Midt i alle diskusjoner om organisasjonskart og bydelsgrenser, må vi ikke glemme at reformen først og fremst handler om å gi innbyggerne mer likeverdige, nærere og mer effektive tjenester. For strekene på et kart og tilknytning til administrativ bydel neppe er det viktigste for innbyggerne våre gitt at tjenestene er gode og fungerer. Geografien endrer seg ikke med nye bydelsgrenser, og de fire nåværende Groruddals-bydelene kommer fortsatt til å ha en felles identitet som Groruddalen i alle sammenhenger. Og fortsatt vil nok folk både i Groruddalen og resten av byen føle vel så stor tilknytning til sin delbydel som til sin bydelsadministrasjon.

17. juni stemte 42 av bystyrets 59 medlemmer for bydelsreformen. Senterpartiet var ikke blant dem, rett og slett fordi de ikke er representert i bystyret. Det er kanskje like greit, all den tid partiet er mer opptatt av å ri distriktspolitiske prinsipper om geografisk spredning enn av tjenester som fungerer for innbyggerne.

Merete Agerbak-Jensen,
gruppeleder Høyres bystyregruppe
og leder av bystyrets finansutvalg