Tidligere har Høybråtenprisen blitt gitt til personer som er i familie/slekt (Eilif Holen/ Oda Halvorsrud Holen), men det har aldri skjedd at to fra samme familie har fått prisen sammen. Vidar Cederkvist og Gunnar Stenerud er svogere og ble dermed historiske i Høybråtenprissammenheng da de kunne motta prisen for 2024. Frøydis Cederkvist Stenerud  – Vidars søster og Gunnars kone – fikk Høybråtenprisen for 10 år siden.

– Som tidligere år har vi mottatt mange gode forslag, og komiteen har jobbet godt sammen. Det ble til slutt en enstemmig komité som kom frem til hvem som skulle bli årets vinner av Høybråtenprisen 2024, slo president Bjørn Håkon fast.

I begrunnelsen står det:

«Årets vinner har vist et stort og utrettelig engasjement og frivillig innsats for skolehagen på Høybråten. De er uvurderlige ressurser for vårt lokalsamfunn. I over 18 år har de sørget for vedlikehold av verktøy og maskiner, og lært skolebarn om dyrking og høsting. De har bistått med pløying, planting, vanning og vedlikehold – og dyrket flere hundre kilo med frukt, grønnsaker og poteter hvert år.

Selv i skoleferiene har de tatt turer innom skolehagen for å sjekke at alt er i orden, og for å kjøre en runde med gressklipperne. Hvor mange barn de har lært at grønnsaker ikke kommer fra Kiwi’n, men fra jorda, vet vi i Lions ikke, men at det er mange er helt sikkert. Uten disse to, sammen med andre frivillige, hadde sannsynligvis ikke skolehagen bestått i dag».

Utrolig morsomt

– Du verden, dette var litt av en overraskelse, og samtidig veldig hyggelig, sier Vidar Cederkvist.
– Det er utenfor min komfortsone å stå foran en forsamling som dette og snakke. Jeg er mest vant til å prate med meg selv. Men når det først skjer kunne det ikke ha vært i mer hyggelige omstendigheter enn dette. Jeg har aldri tenkt tanken at en skulle få noe mer ut av å drive skolehagen enn noen grønnsaker og poteter iblant – så denne prisen og hederen er utrolig morsomt.

Men Vidar medgir at det tross alt er en del jobb med å drive en skolehage.
– Jeg har tatt en titt på noen tall fra de fem til seks årene før pandemien satte inn. Det ble totalt 450-550 timer pr. år. Fra rundt 350 til 550 barn ble engasjert årlig, og grønnsaker som ble høstet var i en størrelsesorden fra 750 til 950 kilo i året, konstaterer Vidar.

Mye ros

Han gir sin medhedersprisvinner Gunnar og søsteren Frøydis mye av æren.
– Når vi er en liten gjeng er det noen som vet litt om alt. Men heldigvis er det bestandig noen som vet mest – og hos oss var det svoger som kunne mest om grønnsaker, planting og dyrking som jo er ganske vesentlig i en skolehage. Dermed ble det Gunnar som ledet an dette, mens Frøydis tok seg av opplæring av ungene når det gjelder hva grønnsaker er og hva de brukes til – det er faktisk utrolig hvor lite ungene vet, slo Vidar fast.

Selv styrte han maskiner, sto for innkjøp, regnskap og papirarbeid. Han ga også mye ros til andre som også har vært med på det frivillige arbeidet i skolehagen.

Smilende fjes

Tusen, tusen takk for prisen. Det er kjempestort, sier Gunnar – som synes det var ekstra gjevt å få den sammen med svoger Vidar.
– Det var Vidar som fikk med Frøydis og meg på et tidspunkt hvor det kun var tre frivillige igjen i skolehagen, og det har vært en glede å få være med. Våren med alle ungene i skolehagen er fin og koselig. Men våren på hytta er jammen fin den også – så det var ikke alltid lett å forsake noen turer til hytta, fleiper Gunnar.

Ferdig plante

Barnas første kontakt med jord ble etterfulgt av gloser som æsj og bæsj. Men etter å ha beroliget dem med at det var ren jord, uten gjødsel, ble de villig med på å grave i jorda.
– Dessuten måtte vi forklare at når et frø blir plantet, trenger det tid til å vokse til en stor, ferdig plante. Enkelte trodde de fikk en ferdig grønnsak med seg hjem samme dag, humrer Gunnar.
– De fineste stundene var da barna fikk med seg fem stilker med rabarbra hjem på forsommeren. Da var det mange blide barn og smilende fjes. Etter hvert fikk de med seg rundt fem kilo grønnsaker hjem, bestående av gulrot, potet, løk, purre, kålrot, sukkererter, rødbeter og stangbønner, slår Gunnar fast.

Nå har Høybråten skole tatt helt over driften av skolehagen under mottoet «fra jord til bord». Men Vidar og Gunnar er kun en telefon unna hvis det trengs vedlikehold av maskiner og gode råd – og det skjer stadig vekk. De håper at den over 100 år gamle skolehagen skal følge skolen også de neste 100 år.

Tidligere vinnere av Høybråtenprisen