… men noen stor forfatter blir han aldri

Jeg for min del har fulgt Tor Åges forfatterskap siden han debuterte sammen med Jon Bing i novellesamlingen «Rundt solen i ring» i 1968 og har noen hyllemetere av bøkene hans. Da jeg skulle skrive litterær særoppgave på Teisen gymnas i 1972, orket jeg ikke tanken på å skrive om de samme, gamle traverne vi alltid ble tvunget til å tolke og skrive om. Andre kunne like dem så mye de bare ville, men jeg savnet å se framover, tenke utenfor boksen og ikke leve under det tungsinnet vi hadde arvet gjennom generasjoner. Jeg hadde lest George Orwells «1984», Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» og Karin Boyes «Kallocain», men ingenting kunne måle seg med Bing og Bringsværd.

Vi kunne skrive om hva vi ville, så lenge det handlet om litteratur, sa læreren. Vi fikk én uke på å bestemme oss, men det tok meg ett sekund. Jeg ville skrive om science fiction. Jeg hadde riktignok skrevet om science fiction på ungdomsskolen, men det var utgitt mange bøker av mange forfattere etterpå. Jeg hadde oppdaget så mye mer siden da, dessuten hadde Bing & Bringsværd fått utgitt flere oversatte antologier som åpnet dørene for nye forfattere.

I klasserommet ble vi ropt opp rekkevis, og måtte svare på hvilket tema vi ønsket å skrive om. Noen ville skrive om Hamsun. Andre om Ibsen. Noen ville tolke «Til min Gyldenlak» av Henrik Wergeland. Det var de som skjønte hvordan de skulle få en toppkarakter i norsk. Ikke sånne som meg, som ble styrt av en indre trang til å gjøre det jeg følte for. Som var fullstendig ribbet for evner i taktisk retning.

«Jeg vil skrive om science fiction,» erklærte jeg, da det ble min tur.

«Science fiction?» hikstet læreren. 

Hun trodde ikke det hun hørte. «Skal du skrive om nakne grønne damer fra Venus? Hva i all verdens land og rike er det du innbiller deg? Skal du komme i mine timer med slimete, siklende monstre og nakne grønne damer fra planeten Venus? Det kommer aldri på tale!»

Jeg fikk beskjed om å tenke meg om én gang til, men valgte science fiction likevel. Jeg skrev mer enn tretti sider der jeg redegjorde for en litteraturform som framførte samfunnskritikk ved å flytte fenomener fram i tid, for derved å påvise hvordan det kan gå dersom utviklingen får fortsette uhindret. Jeg forklarte at science fiction var et dramaturgisk grep, et bevisst valg gjort av forfatteren. Det hjalp ikke. Jeg fikk blank stryk på oppgaven selv om det ikke sto et eneste ord om nakne grønne damer fra Venus i den. Hun skulle ikke ha noe av science fiction i sine timer. Så enkelt var det med den saken. Først i voksen alder grep jeg meg i å lure på hvor hun hadde fått det med slimete, siklende monstre fra? For ikke å si det med de nakne, grønne damene fra planeten Venus?

En norsklærer hadde en holdbarhet på omtrent ett semester. Det var åpenbart en utfordring. Straks jeg hadde kommet overens, eller ikke kommet overens, med en norsklærer, måtte jeg begynne på nytt. I de tilfellene jeg hadde kommet godt overens med norsklæreren, var det et problem. I de tilfellene jeg ikke kom godt overens med norsklæreren, var det en sjanse til en ny start. Selv om mine forsøk på å fremme science fiction hadde falt på stengrunn tidligere, bestemte jeg meg for å gjøre et siste forsøk, høsten 1973. Jeg foreslo at vi skulle lese Tor Åge Bringsværds novelle «Matt 18.20» da tilfeldigheten bød seg. Det er en novelle som ble lest høyt i mange av kirkene her i landet og som foreslår muligheten av at Jesus var svart. Novellen er brukt i utallige andakter. Og fortsatt brukes den som stiloppgave på skoler landet rundt, hvert eneste år. Men altså ikke høsten 1973, da jeg foreslo at vi skulle lese den høyt i klassen. Hvorfor hun gikk med på det når hun tross alt tilhørte de sure agurkene på lærerværelset, har jeg undret meg på. Kanskje var jeg den eneste i klassen som kom med slike forslag, og at hun derfor ville vise at hun satte pris på initiativ? Jeg vet ikke. Men høyt ble den lest, og straks siste ord var framført, slaktet hun novellen. Den var for enkel. Den var for simpel. Allerede i annen setning hadde hun skjønt poenget. Den var platt. Kjedelig. Ordinær. Det var opplagt at vi hadde kastet bort tiden og at science fiction bare var en døgnflue. 

Forfatteren levnet hun heller ingen ære. Bringsværd hadde fått utgitt en bok, ja vel, men hva så? Noen framtid som forfatter kunne hun ikke se at han hadde. Jeg er sikker på at hvis hun hadde fått sjansen, ville hun tilrådt at Tor Åge tok yrkesrettet utdannelse i stedet og ble snekker, rørlegger eller noe sånt. Blikkenslager, kanskje? For å skrive, det kunne han i hvert fall ikke, og noen stor forfatter ville han ikke bli, kunne hun bastant fastslå. Hun gren på nesen, holdt boken med fingertuppene og leverte den tilbake til meg som om den skulle være en bikkjemøkk hun hadde plukket opp på fortauet.

Denne historien fortalte jeg Tor Åge da vi møttes på kafe Tekeh-topa 19. juni 2003 klokken 16.30 over et glass øl, og han kunne ikke annet enn å humre. I boken «Samtaler med svart hund», som nylig var utkommet, etterlyste han lesere med sans for kart, og siden jeg hadde lest bøkene hans siden 1968, syntes jeg at jeg hadde en slags rett til å svare og at det ville være synd om han ikke fikk respons på oppfordringen. Dessuten har kart alltid vært en av mine lidenskaper. Bortsett fra meg, var det bare én leser til som svarte, og det var Eilert Sundt. Sammen dannet vi tre Norsk kartozoologisk forening der vi utnevnte oss selv til generalsekretærer, og besluttet at vi ikke ville ha flere medlemmer. Det ville bare bli administrasjon. Var det en tilfeldighet at Tor Åge, Eilert og jeg alle tre er født i skorpionens tegn? Jeg tror kanskje ikke det.

Naturligvis hadde jeg med meg debutboken hans til dette møtet for å få den signert. Jeg hadde på det tidspunktet så smått begynt med mitt beskjedne prosjekt om danske fjell, og hadde fått utgitt tre små bøker, nærmest for hefter å regne, om temaet. Disse ga jeg til Tor Åge, som umiddelbart mente de burde bli en ordentlig, tykk bok, et slags standardverk i faget, og fortalte at han kanskje kjente et forlag som kunne være interessert.

7. oktober samme år klokken 11.00 befant jeg meg derfor hos Spartacus forlag sammen med Tor Åge på en hyggelig lunsj, der vi ble servert kylling, og hvor jeg presenterte ideen min. Den falt i god jord, og resten er historie som det heter. Den ene boken tok den andre, tekstene mine om danske fjell er utkommet på flere språk, og i 2010 tok jeg sjansen på å slutte i jobben og heller leve av å skrive. Det har gått ganske bra, og ett av resultatene er Onsdagspihlsen. Derfor har jeg alltid sagt at tilfeldighetene er våre venner. Tor Åge hadde tilfeldigvis fått utgitt «Samtaler med svart hund» der han tilfeldigvis spurte om det fantes lesere med interesse for kart, og jeg hadde tilfeldigvis kjøpt boken og sendte tilfeldigvis et brev til Tor Åge (for den gangen hadde vi ennå ikke begynt med e-post), og dermed begynte snøballen å rulle og jeg nærmer meg hundre bøker, med stort og smått. Ordet «kartozoologi» har for eksempel blitt oppslagsord i Norsk akademisk ordbok og ble kåret til et av de norske nyordene i 2007, og Tor Åge og jeg ble nesten arrestert på et av våre eventyr – men den historien er så lang at den heller må få en egen Onsdagspihls utpå høsten. Å være forfatter kan være farligere enn du aner.

Som du skjønner, tilfeldigheter er stedet hvor eventyrene begynner, og de kan komme til deg når du minst venter det. Du må bare være åpen for dem. I det siste har jeg jevnlig hatt besøk av en kaie, som vanligvis er en sky og skvetten flokkfugl, men denne kaien setter seg til noen få meter unna meg og er selskapelig, som om den prater og lytter litt om hverandre. Det er akkurat som om den ble sendt av Tor Åge for å fortelle at han har det bra der han er nå.

Jeg lyser fred over Tor Åge Bringsværds minne.