Tettheten av advokater med møterett for Høyesterett og folk høyt oppe i systemet som kjenner det fra innsiden er stor på den siden av byen, så det er ikke det minste rart at NVE møtte motstand, fikk søksmål til frokost, lunsj og middag og at det umiddelbart ble opprettet en Facebookgruppe som het «Nei til monstermaster i tettbygde strøk».

Tettbygde strøk betyr i dette tilfelle Bærum og Oslo vest. Og i forrige uke fikk den korte kampen sin avslutning ved at regjeringen besluttet nedgraving av kablene. Tre års kamp er knapt nok oppvarming på østsiden av byen, der for eksempel bystyret lovet lokk over E6 ved Lindeberg allerede på midten av syttitallet, altså for femti år siden, men har det skjedd noe av den grunn?

Neida. Vi kan ikke få alt vi peker på, sier de, som om vi noensinne har fått noe av det vi har pekt på. Men vestkantavisene omtalte kampen som «en lang klagesak» ettersom klageinstansen Olje- og energidepartementet hadde hatt saken til behandling i hele to år. Tenk det! To år! Lang klagesak, du liksom.

Bærumsordfører Lisbeth Hammer Krog har takket alle som har engasjert seg i saken, fra velforeninger til beboere og ikke minst aksjonsgruppen «Nei til monstermaster i tettbygde strøk» som har jobbet meget konstruktivt med denne saken, ifølge Budstikka.

Derfor ble jeg ikke overrasket over at regjeringen lot vestkanten få viljen sin, for er det noe de er gode på på vestkanten, så er det å få det som de vil. Det er der makta bor, og enhver er seg selv nærmest, også de som liksom skal være ombudsmenn og ivareta interessene til dem som har valgt dem. Med vedtaket om å grave ned kraftledningene kan vi én gang for alle slå fast at politikerne ikke evner annet enn å ta hensyn til seg selv og kameratene sine, og at Groruddalen betraktes som en slags urban søppelbøtte, bortsett fra når de trenger pengene våre fordi de selv har kjøpt over evne.

Da er Groruddalen god å ha, slik Groruddalen Miljøforum med all mulig tydelighet har klart å vise den siste tiden. Groruddalen betaler Fornebubanen og Vestkorridoren uten å få så mye som en liten takk. Vi trenger ikke lure på det lenger, vi trenger ikke tro at politikerne har omtanke for Groruddalen. Det har de ikke. Og hvis noen av dem forsøker å protestere og si at de jobber for dalen, skal vi bare svare (på ekte, amerikansk sørstatsdialekt): Put your money where your mouth is. Det uttrykket lærte jeg av Henry Jackson, politiker for det demokratiske partiet og presidentkandidat i 1976, da jeg traff ham i Washington DC. Det koster ikke noe å prate, er en god, norsk oversettelse.

Nå har de altså snakket sammen på vestkanten igjen, for kraftgater, ledninger og monstermaster vil de ikke ha, mens det er i orden med vindmøller hvor som helst ellers i Norge. Dessuten er det sånn at enhver innehaver av jordisk eiendom, det vil si tomt, eier også et godt stykke opp i lufta, og det er denne lufta jeg mistenker at Olje- og energidepartementet ikke hadde lyst til å drive flisespikking med advokathordene om. De kan spikke pokker så små fliser på Oslo vest, at tannpirkere virker som tømmerstokker.

I Norge er det lov å bygge kraftledninger kloss inntil hus. Ti meter er satt som grense, og den er satt av hensyn til kraftlinja og ikke av hensynet til folk og helse, selv om barn som vokser opp nær kraftlinjer skal ha økt risiko for å få leukemi.

Jeg kan ikke si meg annet enn enig med folka på vestkanten. Kraftgater i urbane strøk er en uting, de er kjekke å ha for å transportere strøm, men luftstrekk er ikke den eneste løsningen. Kraftgater er en stygg, visuelt motbydelig voldtekt av et hvilket som helst nabolag, og det er antakelig bare folk i Norges vassdrags- og energidirektorat og Statkraft som kan like dem.

Dessuten er kraftgatene i Bærum og Oslo vest utmerkede tomter å bygge boliger og næring på, og er det noe det ikke blir mer av i byen, så er det tomter. Derfor er det ikke rart de kom til at tomteutnyttelsen som blir mulig ved å legge kablene i bakken, gir positive areal- og miljøvirkninger på ett tusen fire hundre millioner kroner. En komma fire milliarder. Eksempelvis vil alle de som nå er naboer til kraftledningene få øket tomteverdien, og alle vet hva som skjer når en eiendom selges. Da håver Staten inn dokumentavgift uten å løfte en finger, og jo høyere eiendomsverdi, jo høyere dokumentavgift. Regnestykket er ganske enkelt. Det er god butikk å grave ned høyspentkablene når 454 mål eiendom blir frigitt.

Men? Gjelder ikke det samme i Groruddalen? Jeg mener, det kryr jo av kraftledninger i dalen, for eksempel på Alfaset, Fossum, Grorud, Lutvann, Rommen, Teisen, Trosterud og Ulven, og det må jo bli noen mål tomtegrunn det også? Ingen kan vel si annet enn at det er knapphet på arealer også her? Eller at det er like helsefarlig på østkanten som på vestkanten? Og selv om tomteverdiene kanskje er like høye som på fjongsiden av byen, må det være mulig å gjøre butikk på denne siden også? Kanskje energiminister Terje Aasland kan ta med seg saksa og klippe over en snor i Groruddalen, hvis han finner fram, da?

Kanskje Facebookgruppa «Nei til monstermaster i tettbygde strøk» kan ta saken, nå som de har vunnet første runde og har skaffet seg erfaring om hvordan denne prosessen foregår, vet hvem de skal snakke med og hvem de kan la være å snakke med og kjenner lusa på gangen? De jobber jo så konstruktiv, skal vi tro ordføreren i Bærum.

Vi er ikke spesielt flinke til å bygge byer i Norge, vi har rett og slett ikke trening. OK, Bryggen i Bergen er et hederlig forsøk og jugendbyen i Ålesund har noe ved seg, men Oslo er i ferd med å bli en glass- og betongklump mens Lillestrøm forsøker etter beste evne å kvitte seg med den gamle trehusbebyggelsen og erstatte den med glass- og betongklumper etter mal fra Oslo. Nei, se for eksempel på Italia, der har de bygget byer i utallige århundrer.

Hele Firenze med sine nesten fire hundre tusen innbyggere kan du plassere i Groruddalen om du hadde klart å flytte byen, og det liten tvil om hvilke av de to som har de beste kvalitetene og hvor de fleste av oss vil bo, hvis vi kan velge. Jeg kunne naturligvis illustrert dette med et vakkert bilde fra Firenze, for eksempel Piazza della Signoria med rådhuset og Loggia dei Lanzi, men jeg valgte heller å vise sannheten. En grisestygg monstermast på Alnabru. En utrivelig hilsen fra Norges vassdrags- og energidirektorat.