– Helt siden jeg kom til Grorud har jeg ment at det har vært mulig for denne klubben å ta steget. Vi har utviklet oss som klubb år for år. Det var nesten i 2018, og jeg var helt sikker på at vi skulle klare det i 2019. Og det gjorde vi jo, sier Grorud-kapteinen og smiler.
Han har prøvd seg utenfor Oslo-gryta én gang, men det ble med en halv sesong i Ulsteinvik før hjemlengselen ble for stor.
– Jeg har ikke noe vondt å si om verken Ulsteinvik som sted eller Hødd som klubb. Men, det er ikke Oslo. Det ble rett og slett for smått og for ensomt for meg, sier Faysal om tiden på Vestlandet.
Trofast type
Den elegante midtbanespilleren har hatt tilbud om å tjene mye penger hos Groruds konkurrenter de siste årene. Han har hatt gode grunner til å skifte beite, men han har alltid valgt Grorud. For Faysal og Grorud – det er skikkelig match.
– På Grorud har jeg alle gutta mine rundt meg, jeg har alltid følt meg hjemme her. Jeg synes Grorud er et slags Oslo i miniatyr, med folk som meg og mange av gutta som alltid har bodd her, folk som Martin og Geirald som har flyttet til byen for å studere, sånne som Arnar og Kristian som har flytta hit for å spille fotball og sånne som Kjønø som kom som student og aldri dro videre, sier han og oppsummerer klubben, plassen og byen på en god måte.
Kongen av dalen
For Faysal og Oslo er også match. Det nye flerkulturelle Oslo, oppvokst med enslig mor med røtter fra Somalia på Oppsal, nå godt etablert tre t-banestopp fra Grorud Arctic Match, med sin egen lille familie på Stovner øverst i Groruddalen. For det er i Groruddalen han hører hjemme. Han er jo kongen av Groruddalen, i hvert fall på fotballbanen.
– Jeg hadde en flott oppvekst sammen med mamma på Oppsal. Fotballen var viktig, og jeg spilte hele tiden. Heldigvis var mamma opptatt av at jeg skulle gjøre det bra på skolen også, sier Faysal som nå ser sin egen sønn spille fotball dagen lang – selvfølgelig på Grorud!
– Elias elsker å spille fotball, og jeg tror han var skikkelig stolt av faren sin da vi rykket opp i fjor høst, fortsetter Faysal.
Det er ikke vanskelig å se at han tenker tilbake på den fantatiske okotoberdagen da Grorud tok steget opp til OBOS-ligaen. Så da var det vel akkurat slik det skulle være, at Faysals sønn var med og løftet pokalen den fantastiske opprykksdagen i oktober i fjor.
For store anledninger
Faysal kom til Grorud som spiss, og særlig den første sesongen leverte han hyppige scoringer.
– Jeg scora mye mål, og så var jeg ikke så opptatt av å jobbe hjemover, sier han og ler.
Selv om scoringene har blitt færre, og plassen på banen kanskje litt mer tilbaketrukken, er han en mann for de store anledningene. Da Åsane var på besøk på Grorud i fjor, og ledet 3-1 til det var under 20 minutter igjen, var det kapteinen selv som tok ansvar og scoret de to siste i den vanvittige snuoperasjonen til 4-3 seier.
– Det var en helt rå opplevelse. Eirik Kjønø sa på spillermøtet at vi alltid er best de siste 20 minuttene, og at Åsane ofte slapp inn mye mål mot slutten av kampene. Selv om de leda med to var jeg sikker på å vinne, sier Faysal.
Da HamKam ble slått ut av cupen spilte han med krampe i begge leggene de siste 20 minuttene fordi Grorud hadde brukt opp byttene sine, da fikk det heller være sånn at han ikke kunne gå normalt de neste ukene.
– Jeg husker nesten ikke det siste kvarteret. Jeg klarte ikke å gå, men vi hadde ingen bytter igjen, så det var ingen grunn til å bytte ut, sier han og viser hvor beskjeden han er på egne vegne.
Han følte nok selv at han ikke kunne gå, men han presset ut det ene sugende løpet etter det andre, for Faysal spiller med hjertet på utsiden av drakta hver eneste gang.
Kjønøs kaptein
Da Eirik Kjønø overtok som trener ble Faysal kaptein, og det var det ikke alle som så komme. Med sin slentrende teknikk kommer han ofte opp i kontroverser på banen, og med sin ekstreme rettferdighetssans har han problem med å være stille hvis han opplever noe som urettferdig. For Kjønø var det selvfølgelig å utnevne Faysal, å velge en av de beste spillerne, den naturlige lederen, som kaptein.
– Det har blitt noen kort, både gule og røde, men jeg må jo få lov å si fra når noe er gæærnt. Ingen kødder med gutta mine, det er min jobb som kaptein å gå foran, sier han.
Med fasit i hånd er det ikke tvil om at Kjønø valgte rett. Faysal har vokst med oppgavene, alltid klar, alltid forberedt og alltid på plass for å ta kampen for lagkameratene (eller «gutta mine» som han sier).
Flere kapteinsemner
Faysal er kaptein, men noen ganger er de flere som må dele på oppgaven.
– Husker du Florø borte, da jeg hadde vært skada og starta på benken. Det gjorde Preben også, så Martin starta som kaptein. Så måtte Martin bytte ut, og da ble Preben kaptein. Så måtte Preben bytte ut, og da kom jeg inn. Så fikk jeg to gule og ble utvist, så da ble Glenn kaptein. Men så fikk han sitt andre gule, og da visste ingen hvem som skulle være kaptein, så da bare tok Geirald kapteinsbindet, sier han og klarer ikke å stoppe å le.
– Det var helt «sjukehus», men vi snudde 0-1 til 2-1, avslutter han.