Akers Avis Groruddalen skal verken røpe noe av handlingen eller komme med noen anmeldelse. Det venter vi med til etter kveldens førpremiere. Men såpass kan vi slå fast – dette er like bra som vi hadde håpet på!

Full kostymepåkledning

Aller siste prøve før det braker løs startet ikke før rundt klokka ni på tirsdagskvelden. Da hadde hele ensemblet tidligere på kvelden gjennomført deler av spelet. Nå var det klart for aller siste gjennomkjøring med full kostymepåkledning.

Kveldsmørket hadde allerede lagt seg over gårdstunet. Det vil si at også de lysansvarlige fikk den viktige siste gjennomkjøringen.

Siste detaljene

Regissør Charlotte Brenna og musikalsk leder Stine Cecilie Winther står foreløpig alene på scenen og diskuterer de siste detaljene. Jørn Linnerud og Kari Andresen fra Bånkallspelets styre sitter mutters alene på tribunen som er satt opp for anledningen.

Marie og Arnfinn Bondkall, som også er med i styret, følger spent med. For sistnevnte, som er født og vokst opp på gården, må det være en tanke surrealistisk å få oppleve et spel hvor det er hans egne besteforeldre Ragna og Alf Bondkall som er hovedpersonene.

Det er de to du får møte på Bånkall en gang tidlig på 1900-tallet, og følge dem og menneskene rundt dem gjennom noen dramatiske dager fylt av spenning, kjærlighet, sang og spill.

Liten pause

Alt er klappet og klart. Skuespillerne inntar sine plasser. En siste sjekk av mikrofoner, og så er det i gang. Første akt går strålende og alt sitter som det skal. Etter en pause settes andre akt i gang. Så kommer regnet. Spiller ingen rolle. Prøven går sin gang uansett. Men til slutt regner det såpass mye at det blir en liten pause slik at folket kan få på seg regnjakker. Noen bryr seg ikke og spiller videre uten.

Stine Cecilie står tørt og trygt sammen med undertegnede i tunnelgangen inn til gårdsturnet.

– Ikke noe regntøy på skuespillerne når det er forestilling og publikum er til stede. Da får de bare bli søkk våte, humrer hun.

Det eneste som kan stoppe spelet er hvis det lyner. Da kan det smelle i elektronikken.

– Men det kommer til å bli fint vær, forsikrer hun.

Fulle tribuner

Regnet stopper etter hvert. Det er klart for de siste dramatiske hendelsene i stykket, og alt fungerer fortsatt perfekt. Selv hilsenen til publikum etter at stykket er over øves inn. Først kommer statistene inn, så de med større roller og til slutt hovedrolleinnehaverne – slik det alltid er.

Det bukkes og takkes for applausen vi få tilstedeværende står for. Men når det er fulle tribuner kommer det til å bli massiv trampeklapp og hurrarop. Garantert – for dette er supre saker.

Helt suverene

– Suverent! roper regissør Charlotte.

Hun er storfornøyd. Det kunne ikke ha gått bedre. Så er det skuespillerne og hele det kunstneriske teamet sin tur til å klappe – og den rettes til de lys- og lyd-ansvarlige.

– Du aner ikke for en fantastisk jobb de gjør. De er helt suverene, sier Stine Cecilie.

Så slukkes spotlighten og gårdstunet mørklegges.

– Takk for innsatsen. Dere har holdt på i hele dag. Nå får dere komme dere hjem og få en god natts søvn, kommanderer Charlotte med et smil.

På vei ut fra gården minner Jørn Linnerud om at det fremdeles er noen få billetter igjen til enda to ekstra forestillinger de måtte sette opp fordi billettsalget gikk over all forventning. Det er forrestillingene på lørdag og søndag med start klokka 16.30.